Vår sikkerhet kan endres raskt
Jeg var knapt kommet hjem fra reisen langs Finlands grense mot Russland før nye hendelser viste hvor raskt sikkerhetssituasjonen rundt oss kan forandre seg.
I august kjørte jeg sørover langs store deler av Finlands 1340 kilometer lange grense mot Russland. Underveis fulgte jeg krigen i Ukraina, russisk aktivitet i nord og det stadig tettere nordiske forsvarssamarbeidet.
Ett av stoppene var Kuhmo, en liten finsk by noen mil fra Russland. Tidligere på året hadde rundt 4500 soldater fra sju land deltatt i NATO-øvelsen Arctic Star 26 der. Øvelsen ble også omtalt i en kinesisk forsvarsavis.
Kinesisk interesse for en militærøvelse i en liten finsk grenseby virket først som en detalj. Senere passet den inn i et større bilde.
Norden knyttes sammen
Da Russland angrep Ukraina i 2022, sto både Finland og Sverige utenfor NATO. Nå er begge land medlemmer.
Den 28. august, samme dag som jeg kom hjem, ble det kjent at Sverige skal bidra med JAS 39 Gripen og marinefartøy i beskyttelsen av finsk territorium. Samtidig samarbeider de fire nordiske landene tettere i lufta, på land og til sjøs.
Det som skjer ved Finlands grense, angår dermed Norge mer direkte enn før.
Også Ukraina kommer nærmere Norden. De nordiske landene leverer våpen og penger, mens Ukraina bringer inn erfaringer fra en krig der droner, overvåking og elektronisk krigføring utvikles fra uke til uke.
Finland har samtidig et omfattende forsvarssamarbeid med Israel, forlenget til 2034. Det skjer mens Israel fører krig i Gaza og utvider bosettingene på okkupert palestinsk område. Folkeretten Finland forsvarer i Ukraina, gjelder også der.
Fra Moskva til Svalbard
Den 25. august reiste CIA-direktør John Ratcliffe uannonsert til Moskva. Der skal han ha advart Russland mot å angripe NATO-land, særlig Estland, Latvia og Litauen.
Noen dager senere fløy flere droner tett på Estlands grense mot Russland. Én krysset inn i estisk luftrom, og NATO sendte opp kampfly.
En drone kan ha kommet ut av kurs, være rammet av forstyrrelser eller sendt inn med vilje. Avgjørelsen om hva som skal gjøres, må kanskje tas før noen vet sikkert hvor den kommer fra.
Den 2. september nådde striden mellom Russland og Ukraina norsk territorium. Det russiske fartøyet Professor Molchanov ble holdt tilbake i Barentsburg på Svalbard etter en beslutning i en norsk domstol.
Bakgrunnen var et erstatningskrav fra det ukrainske energiselskapet Naftogaz for verdier Russland tok etter annekteringen av Krim i 2014.
Russland kalte tilbakeholdelsen piratvirksomhet, innkalte Norges ambassadør og krevde fartøyet frigitt. President Vladimir Putin sammenlignet hendelsen med statsterrorisme.
Svalbard er norsk territorium, men Russland har hatt fast bosetting og virksomhet der i flere tiår. En strid som startet på Krim, ble dermed en konflikt mellom Norge og Russland i Arktis.
Kina kommer nærmere
Mens jeg fortsatt var i Finland, kom et kinesisk containerskip til Murmansk gjennom Nordøstpassasjen, sjøveien nord for Russland mellom Asia og Europa.
Da Russlands utenriksminister Sergej Lavrov skrev om Arktis 31. august, trakk han fram seilasen. Han beskrev Kina og India som viktige samarbeidspartnere for Russland.
Beskjeden vestover var skarpere. Lavrov kalte NATOs aktivitet i nord en direkte trussel og varslet at Russland kunne svare med «alle tilgjengelige midler».
På Kolahalvøya, tett på Norge og Finland, ligger den russiske Nordflåten og en viktig del av landets atomvåpen. Det er inn i dette området kinesiske skip nå seiler.
Kort tid senere møtte Vladimir Putin Kinas visestatsminister Ding Xuexiang i Vladivostok. Russland trenger kinesiske investeringer og markeder. Kina får tilgang til russisk energi og nye transportveier gjennom Arktis.
Kinas interesse for militærøvelsen i Kuhmo var derfor ingen løsrevet detalj. Kina følger utviklingen ved Russlands vestlige grense samtidig som landet får større betydning for Russland i nord og øst.
Et gammelt spørsmål blir nytt
Denne utviklingen treffer en politisk diskusjon jeg har vært en del av gjennom store deler av mitt voksne liv.
Jeg arbeidet på nei-siden før folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994. Jeg var aktiv i Ungdom mot EU, arbeidet for Nei til EU og deltok i EU-kampen gjennom AUF i Møre og Romsdal. Mange av argumentene fra den gangen mener jeg fortsatt var gode.
Europeisk sikkerhet handler nå også om energi, mat, medisiner, våpenproduksjon, transport og forsyningslinjer. Mye av dette organiseres gjennom EU.
Finland, Sverige og Danmark sitter ved bordet både i NATO og EU. Norge er med i NATO og tett knyttet til EUs marked gjennom EØS, men deltar ikke når beslutningene tas.
Samtidig er USA blitt en mindre forutsigbar alliert. Europa må ta større ansvar for eget forsvar og egen beredskap.
Jeg har vært mot norsk EU-medlemskap i mer enn 30 år. Reisen langs grensen og hendelsene som fulgte, har fått meg til å se spørsmålet på nytt.
Norge må vurdere medlemskap i EU på nytt.
På Svalbard fikk denne kampen et konkret mål. Det russiske fartøyet ble liggende ved kai og fikk ikke forlate Barentsburg.
Reaksjonen fra Moskva kom raskt. Russland kalte tilbakeholdelsen et utslag av «piratvirksomhet» og innkalte Norges ambassadør. President Vladimir Putin sammenlignet hendelsen med «statsterrorisme» og hevdet at slike handlinger gjorde framtidige fredsforhandlinger vanskeligere.
Det som formelt er en rettslig strid mellom et ukrainsk selskap og Russland, traff dermed et av Norges mest følsomme områder. Svalbard er norsk territorium, samtidig som Russland har hatt fast virksomhet og bosetting der i flere tiår.
På få timer var en erstatningssak etter annekteringen av Krim blitt en konflikt mellom Norge og Russland i Arktis. Det viser hvor raskt krigen kan trekke norske myndigheter inn i saker som begynner langt utenfor våre egne grenser.
Kina kommer nærmere
Samtidig begynte meldinger fra helt andre deler av Russland å gi den kinesiske interessen for øvelsen i Kuhmo en større sammenheng.
Den 19. august, mens jeg fortsatt befant meg langs den finsk-russiske grensen, kom et kinesisk containerskip til Murmansk gjennom Nordøstpassasjen. Sjøveien går nord for Russland og knytter Asia og Europa sammen gjennom Arktis.
Da Russlands utenriksminister Sergej Lavrov publiserte en større artikkel om Arktis 31. august, trakk han selv fram den kinesiske seilasen.
Lavrov beskrev Kina og India som viktige samarbeidspartnere for Russland i nord. Russland ønsker mer trafikk gjennom Nordøstpassasjen, større handel med Asia og investeringer i havner, energi og transport langs den enorme arktiske kysten.
Beskjeden til Vesten var langt skarpere.
Lavrov beskrev NATOs økte militære aktivitet i Arktis som en direkte trussel mot Russland. Han advarte om hendelser som kan føre til væpnet konfrontasjon med «potensielt katastrofale konsekvenser». Russland kan svare asymmetrisk og om nødvendig forsvare sine interesser «med alle tilgjengelige midler», skrev han.
På Kolahalvøya, tett på Norge og Finland, ligger basene til den russiske Nordflåten og en viktig del av landets atomvåpenstyrker. Nå kommer kinesisk skipstrafikk inn i det samme området samtidig som den militære aktiviteten øker på begge sider.
Kina-sporet fortsatte østover. Kort tid etter møtte president Vladimir Putin Kinas visestatsminister Ding Xuexiang i Vladivostok, Russlands store havneby ved Stillehavet. Energi, investeringer og utviklingen av Russlands østlige områder sto på dagsordenen.
Russland selger mer energi til asiatiske markeder. Kina får større betydning for russisk handel. De to landene samarbeider om transport gjennom Arktis.
Da fikk også den lille detaljen fra reisen en annen betydning. Den kinesiske forsvarsavisen China National Defense News, gjengitt av Folkets Dagblad, hadde fulgt Arctic Star 26 og skrevet om NATO-styrkene som trente ved den russiske grensen i Finland.
Kuhmo, den lille byen jeg besøkte noen måneder senere, var allerede blitt en brikke i kinesisk dekning av den militære utviklingen rundt Russland.
Kina følger det som skjer ved Russlands vestlige grense samtidig som landet får større økonomisk betydning for Russland i nord og øst. Dermed blir Kina en aktør også i et sikkerhetsbilde vi lenge har betraktet som europeisk og nordatlantisk.
Et gammelt spørsmål blir nytt
Utviklingen treffer en norsk politisk diskusjon jeg har vært en del av gjennom store deler av mitt voksne liv.
Jeg arbeidet på nei-siden før folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994. Jeg var aktiv i Ungdom mot EU, arbeidet for Nei til EU og deltok i EU-kampen gjennom AUF i Møre og Romsdal. Mange av argumentene fra den gangen mener jeg fortsatt var gode.
Men verden rundt oss er ikke den samme.
Europeisk sikkerhet handler ikke lenger bare om soldater, våpen og militære allianser. Våpenproduksjon, energi, mat, medisiner, transport, digitale systemer og forsyningslinjer er blitt en del av beredskapen. Mye av dette organiseres, reguleres og finansieres gjennom EU.
Finland, Sverige og Danmark sitter ved bordet både i NATO og EU. Norge sitter ved NATO-bordet og er gjennom EØS tett knyttet til EUs indre marked. Når medlemslandene stemmer over beslutningene, sitter vi ikke i rommet.
Samtidig er USA blitt en mindre forutsigbar alliert. Amerikansk militær styrke er fortsatt avgjørende for europeisk sikkerhet. Likevel må de europeiske landene ta et langt større ansvar for eget forsvar, egen industri og egen beredskap.
På reisen langs grensen møtte jeg sporene etter denne forandringen: i militærøvelsen ved Kuhmo, i flyene over nordområdene, i det tettere nordiske samarbeidet og i en grense som har fått en helt annen betydning etter Russlands angrep på Ukraina.
Etter at jeg kom hjem, fortsatte bitene å falle på plass: CIA-sjefens reise til Moskva, dronene ved Estland, Lavrovs trusler, det russiske fartøyet på Svalbard, kinesiske skip i Murmansk og samarbeidet mellom Russland og Kina.
Jeg har vært mot norsk EU-medlemskap i mer enn 30 år. Det er ikke et standpunkt jeg legger bort lett.
Men vår sikkerhet kan endres raskt. Når verden rundt Norge forandrer seg, må også gamle standpunkter prøves mot en ny virkelighet.
Den nye sikkerhetssituasjonen har fått meg til å mene at Norge må vurdere medlemskap i EU på nytt.
Discussion about this post