Trond Giskes Arbeiderparti

Trond Giske mener Arbeiderpartiet har mistet noe av det som en gang gjorde partiet sterkt: Folk kunne stemme på partiet og forvente at politikken faktisk forandret hverdagen deres. I en samtale med Minerva forklarer han hvorfor han mener denne forbindelsen mellom velgerne og makten er blitt svakere.

Onsdag 16. september 2026 publiserte Minerva en 44 minutter lang samtale mellom Trond Giske og ansvarlig redaktør Nils August Andresen. Samtalen starter med framgangen til høyrepopulistiske partier i Europa, men handler snart om Arbeiderpartiet, politisk makt og mennesker som opplever at avstanden til dem som bestemmer har blitt større.

Giske reagerer på forklaringer der velgerne beskrives som sinte, redde, nostalgiske eller misfornøyde med sin egen plass i samfunnet. Han mener slike forklaringer gjør jobben for enkel for politikerne.

Hvis problemet ligger i følelsene, blir svaret terapi. Hvis problemet ligger i virkeligheten, blir svaret politikk.

Det er utgangspunktet hans.

Når mennesker reagerer på strømpriser, bolig, arbeidsliv, helsevesen eller raske endringer i samfunnet, mener Giske at politikken må ta erfaringene deres på alvor. Ellers ender politikerne med å forklare velgerne i stedet for å høre på dem.

Politikerne har gitt fra seg makt

Andresen fører samtalen videre til et større spørsmål: Hvor mye makt har politikerne egentlig igjen?

De siste tiårene er stadig mer styring flyttet til markeder, helseforetak, direktorater, internasjonale avtaler og regler som politikerne selv har bundet seg til.

Giske mener summen har blitt for stor. Politikerne har, som han sier, «gitt fra seg verktøyene».

Han bruker strømprisene som eksempel. Folk reagerte på høye priser og fikk forklaringer om markedet, utenlandskabler og krigen i Ukraina. Giske mener mange samtidig opplevde at de ble snakket til som om de manglet kunnskap til å forstå sin egen strømregning.

Han ser det samme i helsevesenet. Når et fødetilbud, en ambulansetjeneste eller et akuttilbud blir svekket, kan det være vanskelig å vite hvem som faktisk bestemte.

Det er forskjell på å tape en politisk kamp og å møte et system der ansvaret forsvinner mellom flere nivåer.

Dette rammer Arbeiderpartiet

For Arbeiderpartiet er dette særlig alvorlig.

Partiet vokste fram fordi arbeidsfolk organiserte seg og brukte demokratiet til å skaffe seg politisk makt. Valg skulle få følger for arbeid, bolig, skole, helse og økonomisk trygghet.

Giske mener denne forbindelsen er blitt svakere.

Han viser til en undersøkelse han gjennomførte i 2022 i arbeidet med boka Verdt å slåss for. Mange svarte at de som bestemmer, ikke lytter til mennesker som dem. Ifølge Giske var følelsen sterkere blant mennesker med kortere utdanning og blant dem som bodde lenger fra de største byene.

Han knytter dette til hvordan utdanning også har blitt et spørsmål om status og innflytelse.

Mennesker kan ha arbeidet et helt liv, kjenne lokalsamfunnet sitt og vite svært godt hvordan politiske vedtak virker i praksis. Likevel kan de oppleve at erfaringene deres veier lettere enn meningene til mennesker med lang utdanning og kort vei til makten.

Respekt betyr noe

Giske mener derfor kampen om velgerne også handler om respekt.

Han trekker fram hvordan Fremskrittspartiets velgere tidligere ble gjort til karikaturer med campingvogn og Ole Ivars. Poenget hans er at latterliggjøring av kultur, språk eller livsstil også blir en politisk beskjed: Noen mennesker teller mindre enn andre.

Når mennesker opplever at utdanningen, bostedet eller smaken deres brukes som mål på hvor mye de forstår, blir avstanden til de etablerte partiene større.

Giske sier samtidig tydelig at innvandring og kriminalitet betyr mye for høyrepopulistiske partier. Men han mener forklaringen blir for smal dersom den stopper der.

Bak disse sakene ligger også spørsmålet om hvem som blir hørt, hvem som får bestemme og hvem som opplever at utviklingen skjer over hodet på dem.

Tilbake til Gerhardsen

Mot slutten av samtalen går Giske tilbake til Einar Gerhardsen.

Han trekker fram det gamle bildet av at vanlige mennesker skulle slippe å stå med lua i hånden. Det handlet om bolig, inntekt, skole og pensjon, men også om noe mer grunnleggende.

Likeverd.

Vanlige mennesker skulle kunne møte makten som fullverdige borgere. De skulle vite at stemmen deres betydde noe, og at politiske valg kunne forandre livet deres.

Det er kanskje den tydeligste beskrivelsen av Trond Giskes Arbeiderparti.

Et parti som styrer mer, lytter bedre og gjør politikken merkbar i hverdagen.

Støre og Giske vil mye av det samme

Dagen før Giskes Minerva-samtale lovet statsminister og Ap-leder Jonas Gahr Støre bedre råd, skole, helse og trygghet. Giske vil mye av det samme, men mener partiet har svekket sin egen handlekraft ved å flytte makt til markeder, helseforetak og direktorater.

Støre lover bedre resultater. Giske spør om Arbeiderpartiet fortsatt har nok makt til å levere dem.