Norge knytter seg tettere til EU mens Europa bygger nytt sikkerhetssystem

Mens EU bygger opp forsvarsindustri, militær mobilitet, satellittkommunikasjon og beredskap, endrer Norge EØS-arbeidet for å komme tidligere inn i beslutningene som i økende grad former norsk sikkerhet og europeisk forsvar.

Utenriksminister Espen Barth Eide og næringsminister Cecilie Myrseth presenterte 18. september 2026 omfattende endringer i Norges arbeid med Den europeiske union og Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet, EØS.

Regjeringen vil starte arbeidet med nye EU-regler allerede når Europakommisjonen legger fram forslag. Det skal gi norske myndigheter større mulighet til å påvirke mens regelverket fortsatt formes, og før medlemslandenes posisjoner blir fastlagt.

Tidspunktet gjør omleggingen langt mer enn administrativ. EU utvikler samtidig nye strukturer for forsvarsindustri, militær transport, satellittkommunikasjon, beskyttelse av kritisk infrastruktur og beredskap. Norge står allerede inne i flere av dem.

EU bygger et europeisk sikkerhetssystem

Utviklingen ble særlig tydelig under møtet mellom EUs forsvarsministre i Brussel 28. september.

Forsvarsministrene godkjente de fem første europeiske forsvarsprosjektene av felles interesse. De omfatter droner og antidronesystemer, maritim sikkerhet og havbunnsforsvar, romkapasiteter, luft- og missilforsvar og beskyttelse av Europas østlige flanke. Prosjektene får tilgang til finansiering gjennom European Defence Industry Programme, EDIP.

Samme dag styrket Rådet for Den europeiske union systemet for å håndtere trusler mot europeiske romsystemer. Forsvarsministrene diskuterte samtidig russiske hybride trusler, skyggeflåten, luftforsvar og hvordan europeisk forsvarsproduksjon kan økes raskere.

Europa bygger dermed sikkerhet på flere nivåer samtidig: våpenproduksjon, transport, romsystemer, kommunikasjon, energi, havbunn, industri og sivil infrastruktur bindes tettere sammen.

For Norge betyr dette at forholdet til EU får en stadig tydeligere sikkerhetspolitisk dimensjon.

Norsk forsvarsindustri trekkes inn

Norge ble 10. juli med i EUs nye forsvarsindustriprogram EDIP gjennom EØS-avtalen. Norske selskaper får dermed tilgang til samarbeid og finansiering som skal øke produksjonen av europeisk forsvarsmateriell. Samtidig ble Norge med i IRIS², EUs system for sikker satellittkommunikasjon for myndigheter under fred, krise og konflikt.

Norske bedrifter får også en viktig posisjon gjennom reglene for europeisk forsvarsproduksjon. Under EDIP skal minst 65 prosent av kostnaden for komponentene i kvalifiserte forsvarsprodukter komme fra EU eller assosierte land i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet. Dermed omfattes Norge av en forsvarsindustriell krets som EU ønsker å gjøre mindre avhengig av leverandører utenfor Europa.

Norge deltar dessuten i felles anskaffelser gjennom Security Action for Europe, SAFE, som har en låneramme på 150 milliarder euro for å øke europeiske forsvarsinvesteringer og produksjonskapasitet. Regjeringens arbeidsprogram for EU- og EØS-saker slår fast at Norge også skal delta i EUs kapabilitetskoalisjoner på prioriterte forsvarsområder.

Veier, jernbane og havner blir sikkerhetspolitikk

Den kanskje mest konkrete forbindelsen mellom EU-politikk og norsk totalforsvar ligger i militær mobilitet.

EU arbeider med et felles system som skal gjøre det mulig å flytte soldater, kjøretøy, våpen og forsyninger raskere gjennom Europa. Veier, broer, tunneler, jernbane, havner og flyplasser skal kunne brukes både sivilt og militært, mens grensepasseringer og tillatelser skal gå raskere.

Her møter Norge et konkret problem.

EUs fire militære mobilitetskorridorer stopper i dag ved den norske grensen. Regjeringen skriver selv at effektivt forsvar av Norden krever at Norge integreres i systemet på mest mulig like vilkår som EU-landene. Dersom Norge kommer innenfor korridorene, kan det utløse krav til sterkere broer, oppgraderte tunneler, bedre veiforbindelser til havner og flyplasser og mer robuste kommunikasjonsnett.

Dette knytter EU-politikken direkte til norsk samferdselspolitikk.

Narvik, Ofotbanen, Nordlandsbanen, havnene, grensene mot Sverige og Finland og transportårene gjennom Nord-Norge blir samtidig sivile transportårer og deler av NATOs logistikk mot nord.

Regjeringen peker allerede på behovet for en strategisk militær transportkorridor gjennom Nord-Norge, Nord-Sverige og Nord-Finland. Med Sverige og Finland som NATO-medlemmer får forbindelsene øst–vest gjennom Norden en helt annen militær betydning enn tidligere.

Nordområdene kobles tettere til Europa

Denne utviklingen treffer Norge særlig sterkt fordi landet både er NATO-medlem, EØS-land, energileverandør og arktisk stat med grense mot Russland.

EU og Norge inngikk i april en tettere sikkerhets- og forsvarsdialog som omfatter hybride og digitale trusler, maritim sikkerhet, forsvarsindustri, militær mobilitet og sivil-militær beredskap. Norske myndigheter har samtidig varslet at samarbeidet i nordområdene skal styrkes.

Dermed får strømnett, satellitter, havner, fiberkabler, jernbane, veier, energianlegg og havbunnsinfrastruktur større sikkerhetspolitisk betydning.

Totalforsvaret stopper heller ikke lenger ved landegrensen. En norsk havn, en svensk jernbane, en finsk vei og et europeisk satellittsystem kan inngå i samme forsyningskjede når NATO skal flytte styrker nordover.

Ukraina driver utviklingen raskere

Krigen i Ukraina er samtidig den sterkeste drivkraften bak omleggingen.

På møtet 28. september diskuterte EUs forsvarsministre luftvern, produksjonskapasitet og videre militær støtte etter en orientering fra Ukrainas forsvarsminister Evgeniy Khmara. EU har godkjent innkjøpsplaner på 28,3 milliarder euro gjennom Ukraine Support Loan og mobilisert ytterligere 6,6 milliarder euro gjennom European Peace Facility.

Erfaringene fra Ukraina har også vist hvor avgjørende produksjonskapasitet, reservedeler, ammunisjon, transport, energi og fungerende sivil infrastruktur er i en langvarig konflikt.

Derfor setter Defence Readiness Roadmap 2030 mål for både felles våpenanskaffelser, produksjon, militær mobilitet og reduksjon av strategiske avhengigheter. Innen 2027 skal minst 40 prosent av forsvarsanskaffelsene etter planen skje gjennom felles innkjøp, mens europeisk produksjonskapasitet skal bygges kraftig opp fram mot 2030.

Tidlig norsk påvirkning blir viktigere

Det er i dette landskapet regjeringens nye EØS-strategi får betydning.

Når europeiske regler om transport, energi, digitale nettverk, satellitter, industri og kritisk infrastruktur samtidig blir deler av Europas sikkerhetspolitikk, kan et regelverk som starter som et forslag i Europakommisjonen få direkte følger for norsk beredskap flere år senere.

Regjeringen vil derfor velge årlige prioriteringer og konsentrere ressursene om de EU-sakene som betyr mest for norske interesser.

Det handler fortsatt om tilgang til det indre markedet, arbeidsplasser og handel. Men Europas sikkerhetspolitiske utvikling gjør at norsk EU-tilknytning stadig oftere også handler om hvem som bygger våpnene, hvem som kontrollerer satellittene, hvilke havner som kan ta imot styrker og om militært materiell kommer fram når en krise oppstår.

En Sentio Research-måling gjennomført 17.–24. september viser samtidig at 48,5 prosent ville stemt nei til EU-medlemskap, mens 29,7 prosent svarte ja. 48 prosent ønsker en folkeavstemning om Norge skal innlede medlemskapsforhandlinger.

Utenriksminister Espen Barth Eide sier regjeringen holder medlemskapsforhandlinger utenfor planen.

I stedet skjer integrasjonen område for område: gjennom EØS, Schengen, forsvarsindustrien, satellittsystemene, militær mobilitet og et stadig tettere sikkerhets- og beredskapssamarbeid med Europa.