NATOs nye bakgård – EU endrer seg raskt

EU er ikke lenger bare unionen mange nordmenn forbinder med marked, landbruk og fisk. Krigen i Ukraina og en langt mer urolig sikkerhetssituasjon har presset forsvar, industri, energi og beredskap høyere opp på dagsordenen. Samtidig består nasjonalstatene, regionene og kommunene med betydelig makt over egne samfunn. Det er nettopp denne kombinasjonen som preger EU i 2026.

En vanlig situasjon på vei fra nord til sør i Finnland. En av de viktige forsyningslinjene ved den nye russiske grensen til NATO.

EU har lenge hatt stor myndighet over handel, toll, konkurranse og det indre markedet, mens medlemslandene fortsatt styrer store deler av velferdspolitikken, skattene, politiet, skolen og helsevesenet. Derfor kan Sverige, Finland og Danmark være fullt integrert i EU og samtidig ha sterke kommuner, regioner og nasjonale regjeringer. Det som er i ferd med å endre seg, er hvilke spørsmål EU behandler som felles europeiske saker.

EU ble bygget for en annen tid

Det europeiske samarbeidet ble bygget opp etter andre verdenskrig rundt kull, stål og økonomisk samarbeid. Senere kom det indre markedet, fri bevegelse over grensene og en stadig tettere politisk integrasjon. Forsvaret forble i hovedsak medlemslandenes ansvar, mens NATO sto for det kollektive forsvaret i store deler av Europa. Etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina har denne arbeidsdelingen blitt mindre tydelig.

Togvogner ved den stengte Russiske grenseovergangen i Imatra Finnland.

Da EUs forsvarsministre møttes i Brussel 12. mai 2026, diskuterte de en ny samlet trusselvurdering, videre støtte til Ukraina og en kraftig oppbygging av europeisk forsvarsindustri. Ukraina deltok også i samtalene om hvordan landets egen våpenproduksjon kan knyttes tettere til den europeiske. På andre ministermøter har sikkerheten rundt kritisk infrastruktur og europeisk beredskap fått større plass, samtidig som industripolitikken i økende grad handler om å redusere avhengigheten av land utenfor Europa.

Det betyr at skillet mellom økonomi og sikkerhet er blitt mindre skarpt. Hvem Europa kjøper varer fra, hvor råvarene kommer fra og hvor industrien ligger, blir vurdert ut fra langt mer enn pris og konkurranse. Det som tidligere kunne behandles som næringspolitikk, får nå også en sikkerhetspolitisk side.

Veier og jernbane blir en del av forsvaret

Det ble særlig tydelig 17. juni 2026, da medlemslandene ble enige om sin posisjon til nye regler for militær mobilitet i Europa. Målet er å gjøre det enklere å flytte soldater og militært materiell over landegrensene og å sørge for at veier, jernbaner og havner fungerer også når store militære transporter skal fram. EU ønsker dessuten ordninger som gjør at slike transporter kan få prioritet i en krise, og har samtidig understreket at NATO-land utenfor unionen skal kunne kobles til samarbeidet.

For Norge er dette viktig fordi vi allerede er tett integrert i europeisk sikkerhet gjennom NATO og i økonomien gjennom EØS. Dermed får endringene i EU direkte betydning også her hjemme.

Støre på gangen i Rovaniemi

Den forskjellen ble synlig i Rovaniemi i Finland 13. september 2026, da europeiske ledere møttes for å diskutere sikkerheten i Arktis. Statsminister Jonas Gahr Støre deltok på arbeidsmiddagen søndag kveld, men da EU-landene fortsatte arbeidet og samlet seg om en felles linje dagen etter, var Norge ikke blant medlemslandene rundt bordet.

Bildet av Støre på gangen i Rovaniemi blir derfor mer enn en formulering. Norge blir invitert inn fordi vi er viktige, men vi er ikke med når EU-landene former sin egen linje.

Tre dager senere beskrev Ursula von der Leyen den samme utviklingen fra talerstolen i Europaparlamentet i Strasbourg. I talen 16. september 2026 sa hun at EUs institusjoner og beslutningssystemer var utviklet for en annen tid, og varslet en ny europeisk sikkerhetsstrategi. Hun foreslo også et europeisk sikkerhetsråd der nære land utenfor EU, blant dem Norge, Storbritannia, Canada og Ukraina, kan trekkes inn.

Samtidig lanserte hun tanken om at Canada kan få en ny form for tilknytning som «assosiert medlem». Det er foreløpig uklart hva en slik status skal innebære, men forslaget viser at EU også diskuterer nye måter å knytte nære land til unionen på uten fullt medlemskap.

Prisen for å tie om EU

Den norske stillheten har en ganske konkret politisk forklaring. Høyre vil arbeide for EU-medlemskap, mens Fremskrittspartiet sier nei. Arbeiderpartiet har tidligere anbefalt medlemskap, men er avhengig av samarbeid med partier som Senterpartiet, SV og Rødt, som alle står på nei-siden. En ny EU-strid kan derfor skape problemer for samarbeidet både på høyre- og venstresiden. Det gir partiledelsene en sterk grunn til å la saken ligge.

Men dette er ikke 1994. I 2026 arbeider EU med spørsmål som går rett inn i norsk sikkerhet, næringsliv og beredskap. Regjeringen skriver selv at forskjellen mellom medlemskap og utenforskap er blitt større, og at EØS-avtalen ikke er laget for et EU der marked, handel og sikkerhet i stadig større grad behandles sammen.

Det er derfor ikke lenger nok å diskutere EU som et spørsmål om markedstilgang og suverenitet. Den norske debatten må også handle om hvor Norge skal være når Europas sikkerhetspolitiske retning blir bestemt.

Hvis partiene fortsetter å skyve den diskusjonen foran seg, er konsekvensen ikke at utviklingen stopper. Den fortsetter uten at norske velgere får ta stilling til hvilken plass Norge skal ha i den.