Velferdsstaten er en del av forsvaret

Vi bruker milliarder på våpen, grensegjerder, ammunisjon og militær beredskap fordi Europa er blitt farligere. Samtidig vokser politiske krefter som vil svekke deler av det samfunnet vi faktisk skal forsvare: rettssikkerheten, tilliten mellom mennesker, uavhengige institusjoner og den sosiale tryggheten. Det er på tide å behandle også dette som et sikkerhetspolitisk spørsmål.

Det skjer mens vi ser på.

I Sverige går velgerne til urnene denne søndagen. Sverigedemokraterna, som allerede har hatt stor innflytelse på regjeringens politikk siden 2022, kan for første gang få statsråder dersom høyresiden beholder makten. I Finland sitter Sannfinnene allerede i regjeringen med sju statsråder. I Tyskland fikk AfD 43,8 prosent ved delstatsvalget i Sachsen-Anhalt for bare en uke siden. Partiet manglet bare noen få mandater på egen majoritet.

Det som for få år siden ble betraktet som ytterliggående standpunkter, blir nå omsatt til praktisk politikk.

Og her ligger en sikkerhetsdebatt vi knapt har begynt å ta.

Et land forsvares også innenfra

Under arbeidet med NATOs nye bakgård har mye handlet om den synlige sikkerheten. Soldater, øvelser, grenseoverganger, overvåking, jagerfly, kritisk infrastruktur og Russland noen kilometer bortenfor.

Russisk grensestolpe ved Grense Jakobselv- et steinkast fra Norge.

Men et samfunn kan være militært godt beskyttet og samtidig bli svakere innenfra.

Den norske Totalberedskapsmeldingen peker selv på tilliten mellom mennesker og tilliten til myndighetene som noen av de viktigste byggesteinene i vår sivile beredskap. NATO sier det samme med et annet språk: motstandskraft avhenger også av samfunnets evne til å stå sammen, opprettholde tillit og fungere under press.

Dermed blir sosialpolitikken også sikkerhetspolitikk.

Dersom store grupper opplever at staten beskytter noen, men straffer andre, at rettigheter avhenger av bakgrunn, eller at den økonomiske tryggheten forsvinner når krisen rammer, svekkes det som skal få et samfunn til å holde sammen når belastningen blir virkelig stor.

En velferdsstat er ikke bare et system for å betale trygd, pensjon og sykepenger. Den er en kontrakt mellom mennesker.

I en alvorlig krise forventer staten at innbyggerne følger instrukser, aksepterer knapphet, møter til tjeneste, hjelper naboen, stoler på informasjon fra myndighetene og setter fellesskapet foran egne behov.

Da betyr det noe om de samme menneskene opplever at fellesskapet stilte opp for dem før krisen kom.

Når forskjellsbehandling blir politikk

Finland er et nærliggende eksempel.

Landet bygger nå opp en av Europas sterkeste militære beredskaper samtidig som regjeringen gjennomfører store endringer i sosialpolitikken. Fra februar i år kan sosialhjelpen reduseres med 20 prosent den første måneden og 40 prosent deretter for enkelte som rammes av sanksjoner i arbeidsledighetssystemet. Tilsvarende regler gjelder innvandrere som ikke følger integreringsplanen. Regjeringen har også foreslått lavere ytelser for enkelte arbeidsledige som har bodd i Finland i mindre enn tre år.

Dette er vedtak som kan forsvares politisk med krav om arbeid, integrering og kontroll med offentlige utgifter. Men sikkerhetspolitisk oppstår et annet spørsmål når forskjellen mellom «oss» og «dem» bygges inn i stadig flere deler av staten.

For et land blir ikke sterkere av at en del av befolkningen mister tilliten til institusjonene som skal beskytte dem.

Det gjelder også rettssikkerheten.

Krav om raskere utvisninger, sterkere politi, hardere straffer og større myndighet til staten kan være svar på reelle problemer med kriminalitet. Men når effektivitet systematisk settes foran individuelle rettigheter, domstolskontroll og likhet for loven, flyttes en grense.

Det farlige skjer ikke nødvendigvis gjennom ett dramatisk vedtak.

Det skjer litt etter litt.

Ungarn viser hvor veien kan ende

Europa har allerede et eksempel på hvor langt denne utviklingen kan gå.

I Ungarn har EU gjennom flere år dokumentert problemer knyttet til domstolenes uavhengighet, korrupsjon, medienes stilling, sivilsamfunnet og de institusjonene som skal kontrollere den politiske makten. EU-kommisjonen har gjentatte ganger slått fast at nødvendige forbedringer uteblir på flere av disse områdene.

Ungarn ble ikke forvandlet fra et parlamentarisk demokrati til dagens system gjennom et militærkupp.

Endringene kom gjennom valg, parlamentariske flertall, lovendringer og gradvis flytting av makt.

Det er nettopp derfor utviklingen er relevant for resten av Europa.

Demokratier avvikles sjelden med stridsvogner foran parlamentet. De kan også uthules innenfra mens valgene fortsetter og regjeringen viser til at den har folkets mandat.

Russland trenger ikke skape splittelsen

Dette får en enda større betydning når Europa samtidig står overfor en omfattende hybrid trussel.

Russland og andre statlige aktører forsøker å påvirke opinionen, spre desinformasjon, øke mistilliten og forsterke konflikter som allerede finnes. NATO beskriver nettopp hensikten med slike operasjoner som å svekke tilliten til myndighetene, sette grupper opp mot hverandre og destabilisere samfunn. EU beskriver den samme utviklingen som en stadig mer omfattende trussel mot demokratiske institusjoner og samfunnets motstandskraft.

Da trenger en fremmed makt heller ikke finne opp motsetningene.

Den trenger bare å finne dem.

Et samfunn der mennesker allerede er delt etter etnisitet, religion, økonomi eller opphav, der tilliten til politikere og medier er lav og der store grupper mener staten ikke representerer dem, gir langt bedre arbeidsforhold for påvirkningsoperasjoner enn et samfunn med høy tillit.

Det gjør sosial sammenhengskraft til en strategisk ressurs.

Ytre høyre og voldelig ekstremisme er ikke det samme

Her er det nødvendig å trekke en klar grense.

Et parlamentarisk parti på ytre høyre er ikke det samme som en høyreekstrem terrorist. Sverigedemokraternas velgere er ikke terrorister, og det er heller ikke Sannfinnenes eller AfDs velgere.

Mange stemmer på disse partiene fordi de mener tradisjonelle partier ikke har håndtert kriminalitet, innvandring, økonomiske forskjeller eller tap av kontroll godt nok. De problemene forsvinner ikke ved å stemple velgerne.

Men det finnes en forbindelse som sikkerhetstjenestene følger nøye: normalisering av forestillinger om at bestemte grupper er en trussel mot nasjonen, at demokratiets institusjoner står i veien for «folkets vilje», og at samfunnet er inne i en eksistensiell kamp.

PST vurderer i 2026 at det er en reell mulighet for at høyreekstremister forsøker å gjennomføre terrorangrep i Norge. Tjenesten peker særlig på digitale miljøer der vold glorifiseres og der stadig yngre mennesker radikaliseres. I Sverige sier sikkerhetspolitiet at voldelig høyreekstremisme fortsatt utgjør en av de to viktigste ideologiske terrortruslene. Danmark peker på samme utvikling og beskriver økende internasjonale forbindelser og større interesse for voldskapabilitet i høyreekstreme miljøer.

Når språk som tidligere tilhørte slike miljøer gradvis finner veien inn i den alminnelige politiske samtalen, blir avstanden kortere.

Ikke mellom en stemmeseddel og terror.

Men mellom det utenkelige og det politisk mulige.

Den nordiske modellen er også et forsvarsverk

Det er her Norden har noe spesielt å miste.

Norge, Sverige, Finland og Danmark har bygd samfunn med høy tillit, små økonomiske forskjeller sammenlignet med de fleste andre land, sterke offentlige institusjoner og et sikkerhetsnett som gjør at relativt få mennesker står fullstendig alene når livet ramler sammen.

Dette omtales vanligvis som sosialpolitikk.

I den sikkerhetspolitiske situasjonen Europa nå befinner seg i, bør vi begynne å kalle deler av det beredskap.

Et samfunn som oppleves rettferdig er vanskeligere å splitte.

En befolkning som stoler på myndighetene er vanskeligere å manipulere.

Frie medier gjør desinformasjon vanskeligere.

Uavhengige domstoler hindrer maktmisbruk.

Sterke fagorganisasjoner og sivilsamfunn binder mennesker sammen utenfor staten.

Et økonomisk sikkerhetsnett gjør at færre mennesker blir desperate når en krise rammer.

Dette er ikke myke verdier ved siden av forsvaret.

Det er deler av forsvarsverket.

En annen front i NATOs nye bakgård

Det er derfor utviklingen på ytre høyre i Europa angår sikkerheten i Norden på en langt mer direkte måte enn den politiske debatten ofte gir inntrykk av.

Russland er fortsatt den største militære trusselen mot våre nærområder. Det endres ikke av dette. Sverige, Finland og Norge trenger soldater, våpen, ammunisjon, luftvern og allierte.

Men den dagen et samfunn virkelig blir satt på prøve, er det ikke bare antallet missiler som avgjør hvor sterkt det er.

Det avgjørende blir også om menneskene som bor der mener at landet er verdt å forsvare, at staten er deres stat, at loven gjelder likt for alle – og at fellesskapet ikke forsvinner akkurat når de trenger det.

Det er kanskje den mest undervurderte delen av Europas nye sikkerhetssituasjon.