Når Arbeiderpartiet forlater sitt eget grunnfjell
Politikerne dekker seg bak foretak, direktører, spesialister, konsulenter og utredninger. Problemet at de tør ikke stå for politikken og skyver noen som ikke er valgbar foran seg.
Arbeiderpartiet ble til for at arbeidsfolk skulle slippe å stå med lua i hånda. Nå bygges velferd og offentlige tjenester ned i effektiviseringens navn, mens syke og trygdede igjen møtes med mistanke. Samtidig gjemmer politikerne seg stadig oftere bak foretak, eksperter og rådgivere.
Alt skal rasjonaliseres. Alt skal bli mer effektivt. Vi har ikke råd til det ene og det andre. Dermed forsvinner tilbud, tjenester sentraliseres og avstanden til dem som bestemmer blir større.
Politikerne dekker seg samtidig bak foretak, direktører, spesialister, konsulenter og utredninger. Men det er fortsatt politikk. Problemet at de tør ikke stå for den og skyver noen som ikke er valgbare foran seg.
Hvor ble det av folk som Hanna Kvanmo og Thorbjørn Berntsen? Politikere som sto for noe og sa det rett ut, også når det kostet.
Det er særlig Arbeiderpartiet som har et problem.
Partiet ble stiftet i 1887 med krav om blant annet stemmerett, lovfestet normalarbeidsdag og støtte til streikende arbeidere. Det vokste fram for å gi arbeidsfolk politisk makt.
De skulle slippe å stå med lua i hånda overfor dem som eide produksjonsmidlene, eiendommene og kapitalen.
Nå hører vi igjen et språk om kontroll, aktivitet og hvordan syke og trygdede skal raskere tilbake i arbeid. Fra 1. juli 2026 får fastlegen 50 kroner for en samtale om arbeid og jobbmestring når pasienten ikke blir sykmeldt.
Jeg reagerer ikke på ønsket om å få mennesker tilbake i arbeid. Jeg reagerer når politikken begynner i mistanken om at problemet først og fremst ligger hos mennesket som ikke arbeider.
Det språket har vi hørt før fra Sylvi Listhaug og Fremskrittspartiet.
Men jeg har liten tro på at FrP har løsningen for dem som føler seg sviktet av Arbeiderpartiet.
I 2025 mottok FrP 24,6 millioner kroner i valgkampbidrag. Over 11,3 millioner kom fra kommersielle foretak, mens rundt 61 000 kroner kom fra organisasjoner i arbeidslivet.
Stein Erik Hagen ga alene sju millioner kroner til FrP. Samtidig ønsker partiet å fjerne formuesskatten, noe som vil gi store skattelettelser til flere av høyresidens velstående givere.
Det er ikke hemmelig. Interessefellesskapet ligger åpent på bordet.
Samtidig henter FrP støtte blant mennesker som opplever dyrtid, sentralisering, dårligere tjenester og mindre trygghet.
Vi har sett lignende før. I USA vant Donald Trump støtte blant bønder og industriarbeidere, mens seks av ti amerikanere sommeren 2026 mente den økonomiske politikken hans hadde gjort økonomien dårligere. I Sverige mistet Tidö-partiene flertallet i valget i 2026, og Sverigedemokraterna gikk tilbake etter fire år med innflytelse over regjeringens politikk. I Italia strammet Giorgia Melonis regjering inn inntektsstøtten, og ISTAT beregnet at rundt 850 000 familier – nesten alle blant de fattigste – tapte på omleggingen.
Det er ingen garanti for at partiet som fanger opp misnøyen, fører en politikk som gagner dem som ga det makten.
Når Arbeiderpartiet beveger seg bort fra sitt eget grunnfjell for å konkurrere om velgere lenger til høyre, risikerer partiet å miste det som gjorde det troverdig i utgangspunktet.
Nå kommer kommunevalget i 2027. Det er nettopp lokalt folk møter nedlagte skoler, sentralisering, færre tjenester og dårligere tilbud.
Mister Arbeiderpartiet tilliten der, blir den vanskelig å hente tilbake før neste stortingsvalg.
Når sosialdemokratiet ikke lenger oppleves som stemmen til dem som sitter nederst ved bordet, forsvinner ikke sinnet.
Det finner bare noen andre å stemme på.
Discussion about this post