Mat er også forsvar

Mens Norden ruster opp militært, bygges også en annen forsvarslinje. Den går gjennom åkrene i Danmark, kornområdene i Sverige og Finland, fiskefeltene utenfor Norge og Island, havnene, lagrene og butikkene. Krig og geopolitisk uro har gjort matforsyningen til sikkerhetspolitikk. Nå forsøker de nordiske landene å møte risikoen sammen.

På Færøyene 10. juni 2026 opprettet de nordiske ministrene et eget partnerskap for matforsyningssikkerhet. Bakgrunnen var den samme uroen som har sendt flere soldater, våpen og øvelser nordover: krigen i Europa, press mot kritisk infrastruktur og forsyningslinjer som kan brytes.

Under arbeidet med NATOs nye bakgård i Finland spiste jeg mye reinsdyrkjøtt med potetstappe, tyttebær og sylteagurk. Dette er lokal matproduksjon med røtter i nord – og samtidig en del av beredskap, selvforsyning og matsikkerhet.

Det er en viktig erkjennelse. Norge kan produsere mer mat, bygge kornlagre og beskytte jordbruket. Likevel kan vi ikke spise oss til sikkerhet innenfor våre egne grenser.

Bonden trenger gjødsel, drivstoff, reservedeler, medisiner og maskiner. Fiskeflåten trenger diesel, utstyr og havner som fungerer. Matindustrien trenger strøm, emballasje og transport. Butikkene trenger varer som faktisk kommer fram.

Et land kan ha fulle fjøs og fisk i havet og likevel få problemer når veier, havner eller forsyningslinjer svikter.

Norden har det naboen mangler

Her ligger en av Nordens store styrker.

Danmark har en omfattende jordbruksproduksjon og en stor matindustri. Sverige og Finland har store jordbruksområder, industri og viktige transportårer. Norge, Island og Færøyene har noen av verdens rikeste fiskeressurser.

Fiskebåter i Helsingør

Ingen av landene har alt. Til sammen har de langt mer.

Det gjør matsikkerhet til et spørsmål om solidaritet. Hvis Finland får en alvorlig avlingssvikt, en dansk havn blir satt ut av drift eller transporten gjennom Sverige stopper, rammer det mer enn ett land. Det samme gjelder dersom norsk fiskeri, kraftforsyning eller matindustri blir rammet av sabotasje.

Nordisk beredskap må derfor handle om mer enn nasjonale lagre. Landene må vite hvilke varer som finnes, hvordan de skal flyttes og hvem som skal hjelpe når et område mister forsyninger.

De høye norske matprisene er også en del av bildet

Norge har valgt å beskytte jordbruket med toll og støtteordninger. Det har gjort det mulig å produsere mat under vanskelige klimatiske forhold og opprettholde jordbruk over store deler av landet.

Samtidig betaler norske forbrukere noen av Europas høyeste matpriser.

Det norske dagligvaremarkedet er dominert av noen få store grupper som kontrollerer nesten hele markedet. De samme aktørene har stor makt over innkjøp, grossistvirksomhet og distribusjon. Nye konkurrenter møter høye terskler, mens norske forbrukere får et mindre vareutvalg enn i langt større markeder rundt oss.

Det norske importvernet beskytter bonden, men beskyttelsen stopper ikke nødvendigvis ved gårdsgrinda. Den kan også skjerme matindustrien, grossistene og de store dagligvarekjedene mot konkurranse utenfra.

Det bør være en del av diskusjonen om matsikkerhet.

Matberedskap handler også om at maten er tilgjengelig og at folk har råd til den.

Flere leverandører gir flere veier ut av en krise

Et større marked handler derfor om mer enn billigere mat.

Flere produsenter, flere leverandører og flere transportveier kan gjøre forsyningssystemet sterkere. Dersom én leverandør faller bort, finnes en annen. Dersom én havn stenger, kan varene komme en annen vei.

Denne roboten bringer mat hjem til kundene fra en av matvarekjedene i Finnland. Disse små hjelperne var et vanlig syn i bybildet i Imatra, men også flere kilometer fra butikken. I et sikkerhetsperspektiv der det kanskje ikke er trygt å gå ut, eller at man av ulike grunner ikke kommer seg til butikken så er dette en fin løsning.

Konkurranse kan dermed være en del av beredskapen.

Det betyr ikke at norsk jordbruk skal åpnes for fri konkurranse uten hensyn til geografi og klima. Sverige og Finland viser at produksjon langt mot nord kan få særskilt støtte samtidig som landene deltar i et større marked.

Norge har gode grunner til å sikre jordbruk i områder der produksjonen aldri vil kunne konkurrere på samme vilkår som på de danske slettene. Men det er noe annet enn å skjerme hele matmarkedet mot konkurranse.

Fisken viser hvorfor grensene ikke er nok

Det samme gjelder havet.

Norge har valgt å beholde kontrollen over fiskeripolitikken. Det gir stor nasjonal handlefrihet, men fisken følger ingen landegrenser. Makrell, sild og andre bestander beveger seg mellom flere lands farvann og må forvaltes sammen.

Fiskebåter ved kaia i Kristiansund.

Når landene blir uenige om hvor mye som kan fiskes, hjelper det lite at hvert enkelt land hevder sin suverenitet. Bestandene blir ikke større av at flere regjeringer ønsker en større kvote.

God ressursforvaltning krever derfor felles regler, forskning og vilje til å begrense egne interesser når naturen krever det.

Det er også matsikkerhet.

Solidaritet må gjelde når butikkhyllene rammes

NATO bygger på at et land som blir angrepet, ikke skal stå alene. Den samme tanken bør få større plass i det sivile totalforsvaret.

Hvis et nordisk land mangler mat, medisiner, drivstoff eller andre nødvendige varer under en alvorlig krise, bør naboene ha både planer og plikt til å hjelpe.

Det krever at hvert land har noe å bidra med. Norsk matproduksjon og norske lagre blir derfor viktigere, ikke mindre viktige, når samarbeidet øker.

Men målet kan ikke være et Norge som forsøker å lukke grensene og klare seg alene.

Målet må være et Norden som kan holde matproduksjonen, transporten og forsyningene i gang selv når deler av systemet blir slått ut.

I NATOs nye bakgård er det lett å se sikkerhet gjennom soldater, kampfly og nye forsvarsplaner. Den andre delen av beredskapen er mindre synlig.

Den står på jordet, kommer inn med fiskebåten, kjører over grensen på en lastebil og ender i butikkhylla.

Også den må virke den dagen Norden blir satt på prøve.