Hvem sitter ved bordet når Europa må handle?

Da EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen talte i Europaparlamentet i Strasbourg 16. september, nevnte hun Canada, Norge, Ukraina og Storbritannia. Fire land utenfor EU som kan bli trukket inn i et nytt europeisk sikkerhetsråd. For Norge handler dette om noe ganske konkret: hvem som får være med når Europa skal reagere på en sikkerhetskrise.

Von der Leyen presenterte samtidig en ny beredskapsmekanisme for hybride hendelser. Et EU-land skal kunne slå alarm ved sabotasje, cyberangrep, droneaktivitet eller andre trusler før situasjonen har utviklet seg til et væpnet angrep. Hun sammenlignet ordningen med NATOs artikkel 4, der medlemslandene kan be om konsultasjoner når sikkerheten er truet.

Det andre sporet er European Security Council. Det er her Norge kommer inn.

En gammel idé får nytt innhold

Emmanuel Macron og Angela Merkel foreslo allerede i Meseberg-erklæringen i 2018 et europeisk sikkerhetsråd. Målet var raskere beslutninger i en union der 27 land ofte har ulike interesser.

Året etter skrev forskerne Markus Kaim og Ronja Kempin ved tyske SWP at et råd utenfor EUs ordinære institusjoner også kunne åpne døren for Storbritannia og Norge. I 2019 var det en teoretisk mulighet. Nå nevner von der Leyen selv Norge.

Men ingen norsk stol er på plass. EUs forsvarskommissær Andrius Kubilius skisserte i januar en fast kjerne med Tyskland, Frankrike, Italia, Spania og Polen, supplert med roterende medlemmer. Storbritannia kunne trekkes inn når europeisk forsvar sto på dagsordenen. Von der Leyen har senere utvidet kretsen ved å nevne Norge, Ukraina og Canada.

Det vi fortsatt ikke vet, er avgjørende: Hvem får fast plass? Hvem får stemme? Skal rådet bare koordinere, eller også kunne fatte beslutninger?

Fra Svartehavet til Finnmark

Dette treffer rett inn i NATOs nye bakgård.

I mai beskrev Norge, de øvrige nordiske NATO-landene og landene på NATOs østflanke området fra Svartehavet, via Østersjøen, til Norden og Arktis som én sammenhengende strategisk akse. Det er samme geografi som binder sammen den finsk-russiske grensen, Baltikum, nordområdene og Norges grense mot Russland.

Samtidig bygges et tettere sikkerhetssamarbeid mellom Norge og EU. Under sikkerhets- og forsvarsdialogen i Oslo 21. april sto hybride trusler, cyberangrep, forsvarsindustri, maritim sikkerhet, beredskap og motstandskraft på dagsordenen. Også samarbeidet i nordområdene skal styrkes.

I juni møtte Jonas Gahr Støre både Ursula von der Leyen og NATO-sjef Mark Rutte i Brussel. Temaene var Ukraina, Arktis, europeisk forsvarsevne og samfunnets motstandskraft. Det viser hvordan norsk sikkerhetspolitikk nå beveger seg i to spor samtidig: NATO som militær ryggrad og EU som stadig viktigere sikkerhetspolitisk aktør.

Forskjellen er viktig. NATO har militær kommandostruktur, forsvarsplaner og artikkel 5. EU kontrollerer andre virkemidler som energi, transport, sanksjoner, forsvarsindustri, satellitter, cybersikkerhet og kritisk infrastruktur.

Det er nettopp i skjæringspunktet mellom disse systemene mange av dagens hendelser oppstår.

Et kabelbrudd i Østersjøen, GPS-forstyrrelser i nord, et cyberangrep, ukjente droner eller sabotasje mot kritisk infrastruktur er ikke nødvendigvis krig. Men slike hendelser kan kreve svar lenge før terskelen for NATOs artikkel 5eller EUs artikkel 42(7) er nådd.

Det er dette rommet von der Leyen forsøker å fylle.

At hun nevner Norge, Storbritannia, Ukraina og Canada, er derfor ikke tilfeldig. Norge, Storbritannia og Canadaer NATO-land utenfor EU. Ukraina står i krig med Russland. Sammen knytter de Atlanterhavet, Arktis, Østersjøen og den østlige fronten tettere til EUs sikkerhetspolitikk.

For Norge er spørsmålet ikke bare om vi blir invitert inn. Det avgjørende blir hva slags rom vi inviteres inn i – og hvor beslutningene om Europas sikkerhet faktisk skal tas.