Hun banket på døra – og fant en historie som fortsatt angår oss

Det begynner med en gammel dame i Mesnali, en kopp te og en skuespiller som blir nysgjerrig. Derfra vokser det fram en forestilling som er varm, morsom og gripende, uten at den trenger store virkemidler for å treffe.

Ingrid Weme Nilsen har skrevet og dramatisert historien, Ida Holten Worsøe har regien, og på scenen står Evy Elise Kasseth Røsten sammen med sønnen, musikeren og sangeren Vetle Røsten Granås.

Utgangspunktet er enkelt. Kasseth Røsten forteller om livet som frilansskuespiller, med familie og hjem i Oslo, mens jobbene fører henne rundt i landet. Under et oppdrag ved Birkebeinerspelet utenfor Lillehammer i 2018 hører hun om en gammel engelsk kvinne som bor like ved. Hun blir nysgjerrig, går over tunet og banker på døra hos Pauline Leopold, senere kjent som Pålin Li.

Det møtet ble til et vennskap som varte de siste årene av Pålins liv. Nettopp derfor får forestillingen en nærhet som er vanskelig å spille seg fram til. Kasseth Røsten forsøker ikke å forestille seg hvordan denne kvinnen kan ha vært. Hun har sittet ved kjøkkenbordet hennes, hørt måten hun snakket på, sett bevegelsene hennes og kjent humoren hennes.

En dobbelrolle som fungerer

Det beste skuespillarbeidet ligger i overgangene mellom Evy Elise Kasseth Røsten og Pauline Leopold. Skiftene er små og presise. En endring i kroppsholdning, tempo eller stemme er nok, og plutselig er det Pauline som sitter foran oss og forklarer hvordan teen skal lages. Like raskt er Kasseth Røsten tilbake som seg selv.

Det fungerer fordi hun aldri overspiller forskjellen mellom dem. Hun har lang erfaring fra blant annet Trøndelag Teater, Turnéteatret i Trøndelag og Riksteatret, men teknikken kommer aldri mellom oss og personen hun fremstiller. Selv når overgangene går raskt, er det lett å følge tråden

.

Vi blir kjent med Pauline gjennom de små tingene. Teen skal lages på riktig måte, melken først. På kjøkkenet står et to meter høyt troll hun har laget selv. Katten har et merkelig navn. Hun forteller om plantene, om moren som spilte piano og om faren som som tolvåring hørte henne spille Edvard Griegs pianokonsert og bestemte seg for at henne skulle han gifte seg med.

Det er et godt dramaturgisk valg at krigen får vente litt. Pauline får være et menneske vi rekker å bli kjent med før historien rundt henne blir større.

Ved pianoet sitter Vetle Røsten Granås, som studerer klassisk sang ved Norges musikkhøgskole og har erfaring fra både teater, film, spel og klassisk musikk. Musikken er en av forestillingens sterkeste sider fordi den ikke ligger utenpå historien. De flotte musikkstykkene kommer naturlig inn i scenene, og musikkleggingen gir dem rom uten å fortelle publikum hva vi skal føle.

Granås kjente også Pauline og besøkte henne både hjemme og senere på sykehjemmet. Når han reiser seg fra pianoet og går inn i rollen som seg selv i disse møtene, får forestillingen enda et lag. Her spiller ikke mor og sønn noen som kunne ha møtt Pauline. De forteller om noe de selv har opplevd sammen med henne.

Det gjør noe med troverdigheten. Det er så enkelt, og nettopp derfor så virkningsfullt.

Dagen etter i overimorgen

Tidlig i forestillingen forteller Pauline om katten med navnet «Dopo Dopo Dopani». Hun forklarer navnet med dagen etter i overimorgen og spør hvem som egentlig vet hva som vil skje da.

Først er det en del av hennes særegne humor. Etter hvert får spørsmålet en annen tyngde.

Pauline Leopold ble født i Highgate i London i 1925 og lærte seg norsk mens krigen rykket nærmere. Språkkunnskapene førte henne til Norges militære hovedkvarter i London, der hun ble sekretær og en nær medarbeider for general Oscar Strugstad. Gjennom dette arbeidet ble hun blant annet involvert i planleggingen rundt tungtvannsaksjonen på Rjukan.

Det gjør historien vanskelig å ta inn uten å stoppe opp ved tilfeldighetene. En ung jente i London lærer seg norsk, og noen år senere sitter hun midt i arbeidet rundt en av de mest kjente norske motstandsaksjonene under andre verdenskrig.

Da frigjøringen kom våren 1945, ble Pauline valgt ut til å være med et av de første britiske flyene med soldater tilbake til Norge. Kort tid senere fulgte hun Oscar Strugstad da han reiste sammen med kronprins Olav i forbindelse med den første 17. mai-feiringen etter frigjøringen. Etter krigen flyttet hun til Norge og giftet seg med fenrik Jon Richard Li.

Det er lett å fortelle denne historien baklengs og få den til å se nesten planlagt ut. Pauline lærte norsk, kom inn i det norske militære miljøet i London, ble involvert i krigsarbeidet og endte i Norge. Men menneskene som levde gjennom dette, kjente ikke neste kapittel.

Det er der forestillingen fungerer best for meg. Den lar spørsmålet om tilfeldigheter bli værende inne i historien i stedet for å forklare det i hjel.

Hvor sannsynlig var det at akkurat denne jenta skulle lære seg norsk? Hvor sannsynlig var det at språket noen år senere skulle plassere henne tett på arbeidet med norske militære operasjoner?

Og hvor mye i våre egne liv virker selvsagt bare fordi morgendagen ennå ikke har rukket å forandre det?

Vi ser tilbake på årene før andre verdenskrig og har lett for å tenke at menneskene burde ha forstått hva som var på vei. Tegnene virker tydelige når vi allerede kjenner slutten. De som levde da, gikk på jobb, spilte piano, plantet trær, forelsket seg og planla neste sommer mens utviklingen rundt dem gradvis ble farligere.

Det er ikke vanskelig å finne paralleller til vår egen tid. Krig virker ofte usannsynlig helt til den ikke gjør det lenger, og det skal ikke nødvendigvis et helt folk til for å sette utviklingen i gang. En eller flere ledere med nok makt, nok stormannsgalskap og vilje til å bruke vold kan være tilstrekkelig.

Det er kanskje derfor spørsmålet fra den gamle kvinnen i Mesnali blir hengende igjen lenge etter forestillingen:

Hvem vet hva som vil skje dagen etter i overimorgen?