«Hvor mange hundre demonstrasjoner er det utenfor Stortinget hvert år? Hvor mange av dem får viljen sin?»
Spørsmålet stilte Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Simen Velle i Klassekampen 31. oktober. Han mener de som vil ha politisk innflytelse, bør melde seg inn i et parti.
Partiarbeid er en viktig vei til gjennomslag, men det er også fagorganisering, demonstrasjoner og folkelig mobilisering. Historien byr på mange eksempler på at press utenfra har flyttet grensene for hva politikerne innenfor dørene var villige til å vedta.
Ta åttetimersdagen. Fra de første norske 1. mai-demonstrasjonene i 1890 samlet arbeidere seg om kravet om kortere arbeidsdag. De marsjerte, organiserte seg og stilte krav til arbeidsgivere og politikere. I 1919 ble åttetimersdagen sikret gjennom tariffavtaler og lovgivning, etter flere tiår med kamp.
For britiske kvinner var det selve stemmeretten som sto på spill. Marsjer og demonstrasjoner var en del av en langvarig mobilisering som bidro til gjennombruddet i 1918, da deler av den kvinnelige befolkningen fikk stemmerett. I 1928 fikk kvinner stemmerett på lik linje med menn. Oppfordringen om å bruke de etablerte demokratiske kanalene får en egen klang når kampen handler om å slippe inn i dem.
I USA demonstrerte svarte amerikanere for retten til å stemme. Under marsjen i Selma i 1965 ble fredelige demonstranter møtt med brutal politivold. Bildene og mobiliseringen skapte et press som fikk Kongressen til å vedta Voting Rights Act samme år. Folkevalgte skrev loven, men menneskene i gatene gjorde vedtaket politisk uunngåelig. Slike eksempler er det mange av, også her hjemme.
Alta-saken viser hvor snevert det er å måle en demonstrasjon etter om deltakerne får oppfylt akkurat kravet på plakaten. Kraftverket ble bygd. Likevel bidro demonstrasjonene, sultestreikene og aksjonene til at Samerettsutvalget ble opprettet. Arbeidet la grunnlaget for sameloven, det grunnlovsfestede vernet av samiske rettigheter og Sametinget. Dette vel i mot Frp sit ønske.
Virkningen av en demonstrasjon kan altså komme senere, og på andre områder enn dem som sto på plakaten. Den kan samle mennesker som tidligere sto alene, gjøre et problem synlig og gi organisasjoner mer tyngde ved forhandlingsbordet. Partimøtet, fagforeningen og demonstrasjonstoget kan være deler av samme politiske arbeid.
Velle presiserer at han reagerer på plyndring og vold, og at han mener alt engasjement er nyttig. Den presiseringen fortjener å bli tatt på alvor. Likevel bruker han demonstrasjoner utenfor Stortinget som eksempel på lite effektiv påvirkning. Henvisningen til brennende butikker i Paris sier lite om verdien av en fredelig markering på Eidsvolls plass.
Han forteller også at han selv har holdt appeller utenfor Stortinget. Da kjenner han verdien av å møte mennesker som har samlet seg om en sak.
Om demonstrasjonen til støtte for Ukraina mener Velle at gjennomslaget allerede er oppnådd, fordi Stortinget støtter landet. Men solidaritet må vare. En markering kan støtte ukrainere i Norge, holde oppmerksomheten om krigens menneskelige kostnader oppe og minne politikerne om ansvaret for å følge opp vedtakene.
For mennesker som rammes av krig, diskriminering eller tap av rettigheter, kan demonstrasjonen være måten de gjør erfaringene sine synlige for dem som bestemmer.
En stortingsplass gir ansvar for å lytte, også til dem som må rope for å bli hørt.
Discussion about this post