Har Sanna Sarromaa rett i sine påstander?
Sanna Sarromaa mener foreldre må ta tilbake ansvaret, og at læreren igjen må få være den voksne i klasserommet. Hun provoserer med vilje.
Bak ordene ligger en skoledebatt som fortjener mer enn et nytt slagsmål om hvor strenge vi skal være.
Det sterkeste Sanna Sarromaa fortalte i NRKs Debatten 15. september, handlet om hennes egen tid som lærer. Elever hadde kalt henne «fitte» og «hore». Hun opplevde at det fikk få følger. En slik skole ville hun ikke arbeide i.
Så vendte hun seg mot foreldrene:
«Det er din forbaskede plikt å ta hånd om barna dine, være streng, sette grenser.»
Dagen etter fortsatte hun i Aftenposten. Hun mente flere elever blir «dovne slasker» fordi kravene hjemme og på skolen er blitt for små. Hun vil begrense gaming, få barna til å lese mer og gi læreren større myndighet.
Språket hennes er hardt. Selve problemet er lett å kjenne igjen fra skolen.
Barn kommer til skolen med svært ulik trening i å være en del av et fellesskap.
Noe må læres hjemme
Å tåle et nei er lært. Det samme gjelder å høre på andre, gjøre ferdig noe som er kjedelig og behandle mennesker ordentlig når man er sint.
Små barn trenger voksne til dette.
Først setter den voksne grensen. Gjennom barndommen skal barnet gradvis klare mer selv. Det er en gammel og solid tanke i utviklingspsykologien. Lev Vygotsky beskrev hvordan mye av det barnet senere gjør på egen hånd, først blir til sammen med andre mennesker.
Det er verdt å ta med inn i dagens skoledebatt.
For barnet lærer også hvordan det skal oppføre seg gjennom menneskene rundt seg. Når det kommer til skolen, begynner neste etappe. Nå skal det fungere sammen med kanskje 25 andre barn og en lærer.
Da merkes det fort dersom grunnarbeidet mangler.
Barnet kan være sint
Sarromaa forteller i Aftenposten om en gutt i første klasse som strever med å skrive bokstaven e. Han vil ha pause. Moren krever at han fortsetter.
«Øving er ingenting å diskutere eller forhandle om.»
Det skjønner folk flest.
Noe må øves inn. Bokstaven blir lettere etter den femtiende gangen enn etter den første. Barnet oppdager også at det går an å komme gjennom noe som først var vanskelig.
Så sier Sarromaa:
«Begrepet ‘å møte barnet på følelser’ hater jeg. Det er noe forbanna tull.»
Her synes jeg hun bommer.
Barnet kan være drittlei den bokstaven. Mor kan forstå det og fortsatt kreve at han fortsetter.
Å ta følelsen på alvor betyr heller ikke at barnet får bestemme.
Det skillet er viktig. Forskningen til Edward Deci og Richard Ryan viser at tydelige krav fungerer bedre når barnet også forstår hvorfor og gradvis får ta mer ansvar selv.
Sarromaa kaller sin egen metode «både disiplin og gulrot». Hun forteller at hun betalte barna for å lese og skrive.
«Det er neppe stuerent å si at jeg betalte barna, tre av dem er gutter, for å lese og motivere dem til å skrive. Men det funket som faen.»
I dag leser sønnen romaner og sender håndskrevne brev hjem fra militærtjenesten i Finland.
Mor trenger ikke lenger betale.
Så kom telefonen
Her har barndommen forandret seg voldsomt.
Smarttelefonen gjorde underholdningen tilgjengelig hele tiden. Kjedsomheten fikk en av-knapp. En vanskelig skoleoppgave fikk konkurranse fra noe langt morsommere bare noen centimeter unna.
Telefonen forandret samtidig foreldrene.
Sarromaa fortalte at hun som lærer ba foreldrene abonnere på papiravis. Hun ville at barna skulle se voksne lese.
Jeg tror hun er inne på noe vesentlig.
Vi lærer barna hvordan oppmerksomhet ser ut gjennom vår egen oppførsel. Det gjelder ved middagsbordet, i bilen og hjemme i sofaen. Telefonen ligger like lett i hånden på en 50-åring som på en 15-åring.
Dermed blir dette også en diskusjon om foreldrerollen etter smarttelefonen.
Finland er interessant av en grunn
Sarromaa kommer fra landet som lenge var skoleverdenens store forbilde.
Den finske suksessen hadde mange årsaker. En av de viktigste var lærerrollen. Lærerne fikk en solid utdanning og stor faglig frihet. Systemet bygget på tillit til at læreren kunne faget sitt og kunne lede undervisningen.
Så begynte resultatene å falle.
De helt ferske PISA 2025-resultatene, publisert 8. september 2026, viser at Finland fortsatt ligger over gjennomsnittet blant OECD-landene. Samtidig fortsetter en langvarig nedgang.
Det finnes flere årsaker til denne utviklingen. Smarttelefonen gir ingen enkel forklaring på finske PISA-resultater.
Men finnene har bestemt seg for at telefonen har fått for stor plass i skoledagen.
Fra 1. august 2025 gjelder nye regler. Mobiltelefoner og andre mobile enheter skal ligge bort i undervisningen. Læreren kan hente dem inn når de faktisk trengs i skolearbeidet. Finske myndigheter begrunnet endringen med behovet for arbeidsro og konsentrasjon.
Sarromaa vil enda lenger:
«Hvis man vil styrke lesing og skriving, så steng internett på skolene.»
Der ville jeg valgt den finske løsningen.
Læreren avgjør når skjermen skal fram.
Når skolen må begynne et annet sted
Det bringer meg tilbake til det Sarromaa fortalte fra klasserommet.
En lærer kan være glimrende utdannet og ha verdens beste undervisningsopplegg. Likevel hjelper det lite når arbeidsdagen starter med konflikter om helt grunnleggende oppførsel.
Da skjer noe svært konkret.
Læreren bruker tiden på å få klassen klar til undervisning. Eleven som kom for å lære matematikk sitter og venter. Barnet som trenger ekstra hjelp med lesingen får mindre tid. Klassen kommer kortere.
Det er her Sarromaas kritikk av foreldrene treffer hardest.
Skolen skal lære barna mye mer enn fag. Den skal også lære dem å leve sammen med mennesker som er forskjellige fra dem selv. Men foreldrene har allerede hatt seks år på seg når barnet møter til første skoledag.
Da bør barnet ha begynt å lære at andre mennesker har grenser, at voksne noen ganger bestemmer, og at verden fortsetter selv om barnet akkurat nå har lyst til noe annet.
Finland bygget en sterk skole ved å gi læreren kunnskap og tillit. Dagens skole trenger også barn som er klare til å møte den læreren.
For hver time læreren må bruke på å etablere helt grunnleggende oppførsel, blir det mindre tid igjen til det barna kom dit for:
Å lære.
Discussion about this post