Europa kan ikke vente på fasiten

USA trekker seg ut av deler av den internasjonale ordenen landet selv var med på å bygge. FN sliter med både penger og stormaktsrivalisering. Russland utfordrer Europas sikkerhet, mens Kina tilbyr seg som forsvarer av det multilaterale systemet. Midt i denne maktforskyvningen står Europa med et forsvar som fortsatt er avhengig av USA. Det er en risiko vi ikke lenger kan overse.

I januar kom en beslutning fra Det hvite hus som fortjener større oppmerksomhet i Europa. Donald Trump bestemte at USA skulle trekke seg fra eller stanse deltakelse og finansiering i 66 internasjonale organisasjoner og ordninger. 31 av dem tilhører FN-systemet. Begrunnelsen var enkel: De tjener ikke amerikanske interesser godt nok.

Dette handler om mer enn Trump og FN. Det handler om hva Europa kan regne med fra USA dersom amerikanske og europeiske interesser en dag peker i forskjellig retning.

Den internasjonale ordenen som vokste fram etter andre verdenskrig, hvilte aldri bare på traktater og gode hensikter. Bak den sto amerikansk økonomisk og militær makt. FN ga verden regler og institusjoner. NATO ga Europa en sikkerhetsgaranti som ble troverdig fordi USA sto bak den med soldater, atomvåpen, etterretning, logistikk og enorme militære ressurser.

Den konstruksjonen finnes fortsatt, men den er under press.

FN illustrerer problemet godt. Organisasjonen er fortsatt avgjørende for folkeretten, humanitært arbeid og internasjonalt samarbeid, samtidig som Russland, USA og Kina alle kan blokkere beslutninger i Sikkerhetsrådet. I juni beskrev presidenten for FNs generalforsamling, Annalena Baerbock, økonomien som så alvorlig at en ny finansieringsordning hadde avverget en nært forestående finansiell kollaps. Likviditetskrisen hadde allerede rammet fredsbevarende operasjoner.

Garantien består – avhengigheten også

På NATO-toppmøtet i Ankara 8. juli slo medlemslandene igjen fast artikkel 5: Et angrep på ett medlemsland skal betraktes som et angrep på alle.

Samtidig fortalte erklæringen noe annet som er minst like viktig. De europeiske NATO-landene og Canada skal ta større ansvar for alliansens forsvar. NATO omtaler selv målet som et sterkere Europa i et sterkere NATO.

Det er en nødvendig utvikling fordi den europeiske delen av NATO fortsatt mangler flere av kapasitetene USA gjennom flere tiår har levert. Det gjelder ikke bare våpen. Moderne krigføring krever etterretning, satellitter, luftvern, transport, logistikk, presisjonsvåpen og evnen til å flytte store styrker raskt over lange avstander.

Der ligger Europas virkelige problem.

Så lenge USA stiller opp med full tyngde, fungerer systemet. Usikkerheten oppstår den dagen amerikanske myndigheter vurderer sine egne interesser annerledes enn europeerne gjør.

Ingen i Europa bestemmer hvem amerikanerne velger til president. Ingen europeisk regjering kan garantere hvilken vurdering en framtidig amerikansk president vil gjøre dersom Russland tester grensene for NATO.

Jeg mener derfor at Europa gjør en farlig feil dersom vi venter på selve prøven før vi finner ut hvor mye vi klarer alene.

EU får en rolle unionen aldri hadde før

Det er nettopp her EU har begynt å forandre karakter.

Forsvar er fortsatt medlemslandenes ansvar, og NATO er fortsatt rammen for det kollektive forsvaret. Men EU har fått en stadig større rolle i alt som må fungere før soldatene står ved fronten.

Unionen arbeider nå mot forsvarsberedskap i 2030, sterkere europeisk våpenindustri, større felles investeringer og mindre strategisk avhengighet. I juni ble medlemslandene enige om sin posisjon til nye regler som skal gjøre det mulig å flytte militære styrker raskere gjennom Europa. EU arbeider samtidig med finansiering, innkjøp og utbygging av den industrielle kapasiteten som europeiske land vil være avhengige av i en langvarig konflikt.

Dette er heller ingen teoretisk diskusjon for Norge.

Vi er medlem av NATO og tett knyttet til EU gjennom EØS og en rekke samarbeidsordninger. Men når EUs medlemsland diskuterer hvordan Europas forsvarsindustri, finansiering og strategiske avhengighet skal utvikles, sitter Norge ikke ved bordet som medlemsland når beslutningene blir tatt.

Det får større betydning jo mer av Europas sikkerhetspolitikk som flyttes inn i EU.

Kina ser rommet som åpner seg

Samtidig skjer det en annen forskyvning.

Mens USA reduserer sin deltakelse i en rekke internasjonale organisasjoner, bruker Xi Jinping nettopp FN og multilateralt samarbeid til å beskrive hvilken rolle Kina ønsker i verden.

Da Xi møtte FNs generalsekretær António Guterres i Shanghai 17. juli, framstilte han Kina som en forsvarer av FN, folkeretten og den internasjonale ordenen. Han argumenterte for sterkere multilateralt samarbeid og sa at stormaktene må ta større ansvar. Dette er Kinas egen framstilling av Kina, og den må behandles som nettopp det. Samtidig forteller den mye om hvor Beijing ser mulighetene sine.

Kina trenger ikke rive ned institusjonene som ble bygd etter andre verdenskrig for å få større makt. Landet kan også øke sin innflytelse inne i dem dersom andre trekker seg tilbake.

Dermed begynner konturene av en helt annen verdensorden å bli synlige.

Russland arbeider for en mer multipolar verdensorden og har gjennom krigen mot Ukraina utfordret grunnleggende prinsipper om grenser og staters suverenitet. Trump-administrasjonen prioriterer amerikansk handlefrihet og nasjonale interesser foran deler av det institusjonelle samarbeidet tidligere amerikanske regjeringer støttet. Kinapresenterer seg samtidig som en stat som vil styrke multilaterale institusjoner, men med større kinesisk innflytelse.

Europa befinner seg midt mellom disse kreftene.

Vi trenger fortsatt USA som alliert. Vi trenger NATO. Vi trenger også FN og folkeretten, kanskje mer enn noen gang.

Men en allianse mellom Europa og USA blir sterkere dersom Europa kan stå stødigere på egne bein. Europeiske land må kunne produsere mer av sitt eget forsvarsmateriell, finansiere det, flytte styrkene sine og opprettholde et troverdig forsvar også dersom Washingtons prioriteringer endrer seg.

Det er etter min mening den virkelige europeiske sikkerhetsoppgaven fram mot 2030.

Russland skal aldri kunne sitte i Moskva og regne på hvem som tilfeldigvis sitter i Det hvite hus før landet vurderer om en europeisk NATO-grense kan settes på prøve.