EU bygger sitt eget svar på Starlink – Norge betaler en halv milliard for å være med

Tanken bak IRIS² er enkel, men ambisiøs: Dersom mobilnettet går ned, fiberkabler kuttes eller vanlige kommunikasjonslinjer settes ut av spill under en alvorlig krise, skal Forsvaret, politiet, redningstjenesten og myndighetene fortsatt kunne kommunisere – via satellitt.

Systemet er bygget som en hybrid konstellasjon med to lag satellitter som jobber sammen. 330 satellitter skal gå i lav jordbane (LEO), noe som gir lav forsinkelse og høy kapasitet fordi satellittene er nære jorden. I tillegg skal 18 satellitter gå i medium jordbane (MEO), lenger unna, men med bredere dekningsområde og mer stabil forbindelse over tid. Til sammen skal de 348 satellittene gi Europa en kommunikasjonsinfrastruktur som ikke er avhengig av ett enkelt lag, én bakkestasjon eller én leverandør.

I august 2026 valgte EU å utvide konstellasjonen med 66 ekstra satellitter, nettopp for å styrke kapasiteten til forsvar, sikkerhet og nødetater spesifikt – et tegn på at sikkerhetsbehovet har vokst siden systemet først ble planlagt. De første delene skal etter planen skytes opp innen utgangen av 2029.

Hvorfor ikke bare bruke Starlink?

Sammenligningen med Elon Musks SpaceX-nettverk er nærliggende, og forskjellen ligger ikke i teknologien alene, men i hvem som har kontrollen. Starlink er i hovedsak et kommersielt nett, eid og driftet av et privat, amerikansk selskap. IRIS² er bygget rundt et annet prinsipp: europeiske myndigheter skal selv eie og styre infrastrukturen de er avhengige av når det virkelig gjelder.

Det betyr blant annet strengere krav til kryptering og sikkerhet i kommunikasjonen, prioritert kapasitet til myndigheter og forsvar framfor kommersielle kunder, og at Europa ikke er avhengig av at et utenlandsk selskap holder forbindelsen åpen – eller lukket – den dagen situasjonen blir alvorlig. IRIS² skal riktignok også tilby kommersiell kapasitet til vanlige brukere og bedrifter, men det er sikkerhets- og beredskapsbehovet som er hovedbegrunnelsen for hele prosjektet.

Norges plass i systemet

Norge er med på laget, og betaler 466,2 millioner kroner for å delta fram til utgangen av 2027, i tillegg til rundt 7,6 millioner kroner årlig.

Norske etater må også kjøpe egne satellittterminaler for faktisk å kunne koble seg til systemet, og en mulig egen arktisk tilleggskomponent kan gi en ekstra regning. Hva Norge skal betale etter 2027, er foreløpig ikke bestemt.

Det er ingen tilfeldighet at Norge prioriterer dette. Vi har enorme havområder, lange avstander i nord, grense mot Russland og en stadig viktigere rolle på NATOs nordflanke.

Norge er med, Island er med, men premissene? De legges i Brussel. Vi betaler noen hundre millioner for å få være med på laget, men når reglene skrives, prioritene settes og systemene bygges, står vi på sidelinjen uten stemmerett. Igjen. Det er det samme mønsteret som går igjen: Norge kobler seg på, betaler regningen, får tilgang – men bestemmer nesten ingenting.