Dette var noe helt annet enn de to tidligere konsertene. Ikke det at de var dårlige, langt ifra. Denne gangen stilte hun med fullt band, eget lysdekor og fantastisk lyd. Det ble en totalopplevelse på øverste nivå, og publikum svarte med gjentatt applaus gjennom kvelden. Det var ikke utsolgt, men ikke langt unna.

Boel ønsket publikum hjertelig velkommen t…

Read more

Fredag kveld var Kulturhuset på Innlandet smekkfullt. Salen var full av musikkentusiaster, musikere og aktive korsangere, og på scenen sto FunkUps. Et velarrangert sceneshow fikk vi ikke, men bandet ga av seg selv fra første tone, og det var det publikum hadde kommet for.

To blåsere i front, sammen med gitarist og tidligere TV 2-journali…

Read more

Fredag kveld var Kulturhuset på Innlandet smekkfullt. Salen var full av musikkentusiaster, musikere og aktive korsangere, og på scenen sto FunkUps. Et velarrangert sceneshow fikk vi ikke, men bandet ga av seg selv fra første tone, og det var det publikum hadde kommet for.

To blåsere i front, sammen med gitarist og tidligere TV 2-journali…

Read more

Det var 15. august 2026, og Jänkhällä Jytisee hadde fylt Saariselkä med tusenvis av motorsyklister. Jeg var kommet for noe helt annet. Oppdraget mitt var å skrive om menneskene som bor i NATOs nye bakgård, langs grensen mot Russland.

Så gikk hun på scenen.

Erja Lyytinen, finsk gitarist, vokalist og låtskriver, har holdt på i over tjue år. Jeg hadde bare begynt å høre på henne etter at jeg kom til Saariselkä. Likevel ble denne kvelden en av reisens aller beste musikkopplevelser. I reisebrevet skrev jeg bare tre ord: «Dette er verdensklasse.»

Nå fyller hun 50, og feirer med et nytt livealbum og en turné gjennom Storbritannia og Europa.

Fra fiolin til slidegitar

Lyytinen vokste opp i en musikalsk familie i Kuopio. Som barn spilte hun fiolin, helt til hun hørte The Clash og «Should I Stay or Should I Go». Da ville hun ha en gitar. Faren, selv musiker, hjalp henne i gang, og interessen ble raskt en lidenskap. Hun studerte musikk i Finland, Sverige, Danmark og USA, og tok mastergrad i 2010.

Det som formet stemmen hennes, var likevel bluesen. Først var det Bonnie Raitt, senere Elmore James. Fra dem utviklet hun sin signaturlyd: slidegitar, der et lite rør av glass eller metall glir langs strengene. Tonene flyter over i hverandre og får nesten menneskelige stemmer.

Hun holder seg ikke til tradisjonen. Hardrock, progressiv rock og kraftige soloer er en del av blandingen, med Black Sabbath, Deep Purple og King Crimson som inspirasjon. Resultatet er en musikk som kan være rå og voldsom, og samtidig følsom og melodisk.

«She is the future.»
Carlos Santana om Erja Lyytinen

Santana kalte henne fremtiden

Gjennombruddet kom i 2005, da hun signerte med tyske Ruf Records. Året etter turnerte hun i Europa og USA. Siden har hun delt scene med Sonny Landreth, Jennifer Batten og Carlos Santana.

Det siste skjedde i Helsinki i 2018. Santana inviterte henne opp foran rundt 20 000 mennesker, og beskrev spillet hennes etterpå med de fire ordene som nå følger henne overalt.

Anerkjennelsen har fortsatt å komme. I 2017 ble hun kåret til beste gitarist under European Blues Awards. Tre år senere havnet hun på andreplass i en leseravstemning i britiske Total Guitar over verdens beste nålevende gitarister.

Hun står ikke stille heller. Albumet Smell the Roses (2025) er tyngre i rocken, men også mer reflekterende. I et intervju med Classic Rock sa hun at tittelen handler om å se verdien i det man allerede har, et budskap hun satte opp mot en verden preget av krig, kaos og misnøye.

50 år, og gitaren i sentrum

Den 21. mars 2026 markerte hun fødselsdagen i Kulttuuritalo, det historiske konserthuset i Helsinki. Tvillingsønnene hennes åpnet kvelden. Deretter tok hun og bandet fatt på et program som strakte seg over store deler av karrieren.

Gjestelisten var tung. Bassisten Sami Yaffa, kjent fra Hanoi Rocks, New York Dolls og samarbeid med Joan Jett, var på scenen, og det samme var den svenske trioen Baskery.

Konserten er grunnlaget for albumet 50th Birthday Live 2026, som kommer fredag 9. oktober, med opptak fra en konsert i Mikkeli i 2025 som tillegg. Bob Liddycoat i Blues Rock Review ga det åtte av ti 8. oktober. Han løfter fram de intense soloene og den særegne slidegitaren, som etter hans mening plasserer henne blant de fremste i en mannsdominert sjanger.

Fra Lappland til London

Lyytinen er allerede på veien igjen. Den britiske delen av jubileumsturneen startet i Dudley 8. oktober og går videre til Sedgefield, Edinburgh, Darlington, Sheffield og Oxford. Så følger London 15. oktober og Faversham dagen etter. Senere står blant annet Østerrike, Slovakia og Tyskland på programmet

.Hun har fortalt at hun fortsatt føler seg som femtenåringen som ble forelsket i elgitaren og drømte om å reise verden rundt for å spille.

I Saariselkä fikk jeg se hva den drømmen har blitt til. Mellom motorsykler, turister og folk fra hele Finland sto en kvinne som har brukt livet på å finne sitt eget uttrykk.

Dagen etter reiste jeg videre sørover langs den russiske grensen. Konserten ble med meg.

Noen av de sterkeste opplevelsene på en reportasjereise er dem man aldri hadde planlagt.

Fakta: Erja Lyytinen

• Oppvekst: Kuopio, Finland

• Stil: Slidegitar-blues med innslag av hardrock og progrock

• Plateselskap: Ruf Records (siden 2005)

• Aktuelt: 50th Birthday Live 2026, ute 9. oktober

• Pris: Beste gitarist, European Blues Awards 2017

Det begynner med en gammel dame i Mesnali, en kopp te og en skuespiller som blir nysgjerrig. Derfra vokser det fram en forestilling som er varm, morsom og gripende, uten at den trenger store virkemidler for å treffe.

Ingrid Weme Nilsen har skrevet og dramatisert historien, Ida Holten Worsøe har regien, og på scenen står Evy Elise Kasseth Røsten sammen med sønnen, musikeren og sangeren Vetle Røsten Granås.

Utgangspunktet er enkelt. Kasseth Røsten forteller om livet som frilansskuespiller, med familie og hjem i Oslo, mens jobbene fører henne rundt i landet. Under et oppdrag ved Birkebeinerspelet utenfor Lillehammer i 2018 hører hun om en gammel engelsk kvinne som bor like ved. Hun blir nysgjerrig, går over tunet og banker på døra hos Pauline Leopold, senere kjent som Pålin Li.

Det møtet ble til et vennskap som varte de siste årene av Pålins liv. Nettopp derfor får forestillingen en nærhet som er vanskelig å spille seg fram til. Kasseth Røsten forsøker ikke å forestille seg hvordan denne kvinnen kan ha vært. Hun har sittet ved kjøkkenbordet hennes, hørt måten hun snakket på, sett bevegelsene hennes og kjent humoren hennes.

En dobbelrolle som fungerer

Det beste skuespillarbeidet ligger i overgangene mellom Evy Elise Kasseth Røsten og Pauline Leopold. Skiftene er små og presise. En endring i kroppsholdning, tempo eller stemme er nok, og plutselig er det Pauline som sitter foran oss og forklarer hvordan teen skal lages. Like raskt er Kasseth Røsten tilbake som seg selv.

Det fungerer fordi hun aldri overspiller forskjellen mellom dem. Hun har lang erfaring fra blant annet Trøndelag Teater, Turnéteatret i Trøndelag og Riksteatret, men teknikken kommer aldri mellom oss og personen hun fremstiller. Selv når overgangene går raskt, er det lett å følge tråden

.

Vi blir kjent med Pauline gjennom de små tingene. Teen skal lages på riktig måte, melken først. På kjøkkenet står et to meter høyt troll hun har laget selv. Katten har et merkelig navn. Hun forteller om plantene, om moren som spilte piano og om faren som som tolvåring hørte henne spille Edvard Griegs pianokonsert og bestemte seg for at henne skulle han gifte seg med.

Det er et godt dramaturgisk valg at krigen får vente litt. Pauline får være et menneske vi rekker å bli kjent med før historien rundt henne blir større.

Ved pianoet sitter Vetle Røsten Granås, som studerer klassisk sang ved Norges musikkhøgskole og har erfaring fra både teater, film, spel og klassisk musikk. Musikken er en av forestillingens sterkeste sider fordi den ikke ligger utenpå historien. De flotte musikkstykkene kommer naturlig inn i scenene, og musikkleggingen gir dem rom uten å fortelle publikum hva vi skal føle.

Granås kjente også Pauline og besøkte henne både hjemme og senere på sykehjemmet. Når han reiser seg fra pianoet og går inn i rollen som seg selv i disse møtene, får forestillingen enda et lag. Her spiller ikke mor og sønn noen som kunne ha møtt Pauline. De forteller om noe de selv har opplevd sammen med henne.

Det gjør noe med troverdigheten. Det er så enkelt, og nettopp derfor så virkningsfullt.

Dagen etter i overimorgen

Tidlig i forestillingen forteller Pauline om katten med navnet «Dopo Dopo Dopani». Hun forklarer navnet med dagen etter i overimorgen og spør hvem som egentlig vet hva som vil skje da.

Først er det en del av hennes særegne humor. Etter hvert får spørsmålet en annen tyngde.

Pauline Leopold ble født i Highgate i London i 1925 og lærte seg norsk mens krigen rykket nærmere. Språkkunnskapene førte henne til Norges militære hovedkvarter i London, der hun ble sekretær og en nær medarbeider for general Oscar Strugstad. Gjennom dette arbeidet ble hun blant annet involvert i planleggingen rundt tungtvannsaksjonen på Rjukan.

Det gjør historien vanskelig å ta inn uten å stoppe opp ved tilfeldighetene. En ung jente i London lærer seg norsk, og noen år senere sitter hun midt i arbeidet rundt en av de mest kjente norske motstandsaksjonene under andre verdenskrig.

Da frigjøringen kom våren 1945, ble Pauline valgt ut til å være med et av de første britiske flyene med soldater tilbake til Norge. Kort tid senere fulgte hun Oscar Strugstad da han reiste sammen med kronprins Olav i forbindelse med den første 17. mai-feiringen etter frigjøringen. Etter krigen flyttet hun til Norge og giftet seg med fenrik Jon Richard Li.

Det er lett å fortelle denne historien baklengs og få den til å se nesten planlagt ut. Pauline lærte norsk, kom inn i det norske militære miljøet i London, ble involvert i krigsarbeidet og endte i Norge. Men menneskene som levde gjennom dette, kjente ikke neste kapittel.

Det er der forestillingen fungerer best for meg. Den lar spørsmålet om tilfeldigheter bli værende inne i historien i stedet for å forklare det i hjel.

Hvor sannsynlig var det at akkurat denne jenta skulle lære seg norsk? Hvor sannsynlig var det at språket noen år senere skulle plassere henne tett på arbeidet med norske militære operasjoner?

Og hvor mye i våre egne liv virker selvsagt bare fordi morgendagen ennå ikke har rukket å forandre det?

Vi ser tilbake på årene før andre verdenskrig og har lett for å tenke at menneskene burde ha forstått hva som var på vei. Tegnene virker tydelige når vi allerede kjenner slutten. De som levde da, gikk på jobb, spilte piano, plantet trær, forelsket seg og planla neste sommer mens utviklingen rundt dem gradvis ble farligere.

Det er ikke vanskelig å finne paralleller til vår egen tid. Krig virker ofte usannsynlig helt til den ikke gjør det lenger, og det skal ikke nødvendigvis et helt folk til for å sette utviklingen i gang. En eller flere ledere med nok makt, nok stormannsgalskap og vilje til å bruke vold kan være tilstrekkelig.

Det er kanskje derfor spørsmålet fra den gamle kvinnen i Mesnali blir hengende igjen lenge etter forestillingen:

Hvem vet hva som vil skje dagen etter i overimorgen?

Festspillene startet for min del onsdag 9. september med Melodien vi bærer i Kirkelandet kirke.

Årets tema var melodien. Henning Sommerro, Jan Erik Mikalsen, Jorun Marie Kvernberg, Tuva Halse og Jimu Makurumbandi hadde skrevet nye verk, mens Hilde Sandvik sto for tekstene. Blant de medvirkende var også Kjetil Bjerkestrand, Cecilie Leganger og Kristiansund Festivalkvartett.

Programmet gikk fra urfremføringer til Rachmaninovs Vocalise og The Rolling Stones’ Melody. Det ble en omfattende åpning med mange medvirkende og store skift i både besetning og uttrykk.

Elg i Lossiusgården

Torsdag fortsatte med Øivind «Elg» Elgenes og Kristiansund Festivalkvartett i Lossiusgården.

Alle plassene var solgt. Elg har vært en av de mest gjenkjennelige stemmene i norsk rock siden gjennombruddet med Dance With a Stranger på 1980-tallet.

Med Daniel Dalnoki og Aslak Juva på fiolin, Anders Rensvik på bratsj og Joakim Munkner på cello fikk låtene en helt annen besetning enn publikum vanligvis forbinder med Elg.

Lossiusgården er liten, og publikum satt bare noen meter fra musikerne. Det gjorde konserten konsentrert, tett og uten avstand mellom scene og sal.

Terje Isungset i Kunsthallen

Senere samme kveld spilte Terje Isungset – Ice Quartet i Kristiansund Kunsthall.

Isungset har gjennom flere tiår utviklet instrumenter av naturmaterialer, og denne kvelden var store instrumenter av is selve grunnlaget for konserten.

De sto på scenen som både skulpturer og instrumenter, mens musikerne spilte på dem og vannet langsomt samlet seg på overflatene.

Det var et av festivalens mest særegne innslag

I Havets Favn på Tollboden

Fredag startet på Tollboden med søskenparet Julie og Andreas Rokseth og konserten I Havets Favn.

Julie spiller harpe, Andreas bandoneon. Musikken bygger på historier fra kysten, sjøen og deres egen familie.

Tollboden passet godt til stoffet. Havet lå rett utenfor, og konserten handlet om mennesker som har levd med sjøen som arbeidsplass og livsvilkår.

Harpen og bandoneonet ga konserten et særpreget lydbilde. Det lyse, åpne fra harpen sto mot den mørkere og mer seige tonen i bandoneonet.

Sigvart Dagsland i Kirkelandet kirke

Fredag kveld sto Sigvart Dagsland på scenen i Kirkelandet kirke.

Rundt 300 mennesker kom for å høre konserten. Dagsland startet med Det er makt i de foldede hender og sang seg ned midtgangen før han fortsatte fra scenen.

Med seg hadde han Torjus Vierli, David Wallumrød og Espen Tappel. De vekslet mellom svært dempede partier og arrangementer med langt større kraft.

Mellom sangene fortalte Dagsland historier og brukte humoren flittig. Han snakket om tro og tvil, om salmene og om møtet med teologen Jacob Jervell.

Stemmen hans er fortsatt formidabel. Fra det lavmælte og nære kunne han åpne registeret og løfte hele konserten på noen få takter.

Publikum reiste seg og applauderte etter konserten.

Dette var også en av konsertene jeg skrev om for Tidens Krav.

Eldbjørg Hemsing i verdensklasse

Lørdag kveld sto Eldbjørg Hemsing i Kirkelandet kirke med Colors of Bach.

Hemsing tilhører det øverste laget av norske klassiske musikere og har gjennom mange år bygget en internasjonal karriere.

Utgangspunktet var Johann Sebastian Bach, men konserten gikk videre gjennom arrangementer som åpnet musikken mot andre klanger og rytmer.

Hemsing spilte med en teknisk sikkerhet og et overskudd som gjorde selv krevende partier uanstrengte å høre på. Samtidig ga hun musikerne rundt seg stor plass.

Colors of Bach ble et av mine klare høydepunkter under Festspillene.

Du kan lese min artikkel i Tidens Krav.

Klassiske toner på Wirumbrygga

Senere samme kveld fortsatte programmet på Wirumbrygga med Klassiske toner på brygga med tenoren Nils Arne Halle Erstad og Kristiansund Festivalkvartett: Daniel Dalnoki og Aslak Juva på fiolin, Anders Rensvik på bratsj og Joakim Munkner på cello. Byens hyggeligste kultursted var en fin ramme, selv om det kanskje er det vanskeligste lokalet å fotografere i.

From Our Time i Frei kirke

Søndag ettermiddag gikk turen til Frei kirke og konserten From Our Time.

Fløytisten Jasmina Zivic og pianisten Kristina Socanski spilte norsk samtidsmusikk av blant andre Ørnulf Michelsen, Morten Gaathaug, Hans Magne Græsvold, Gisle Kverndokk og Konrad Mikal Øhrn.

Albumet From Our Time ble spilt inn i Frei kirke. Nå fremførte de musikken i det samme rommet for publikum.

Tango i Nordlandet kirke

Søndag kveld ble Festspillene avsluttet i Nordlandet kirke med Misa a Buenos Aires av den argentinske komponisten Martín Palmeri.

Verket bygger den katolske messen sammen med argentinsk tango.

Eva Holm Foosnæs dirigerte. Birgitte Velsvik var solist, Sverre Indris Joner spilte klaver, Åsbjørg Ryengbandoneon og Steinar Haugerud kontrabass. Med var også Kristiansund Festivalkvartett og Festspillkoret, mens Cyrena Drusine og Steinar Refsdal danset tango.

Nordlandet kirke var nesten fullsatt.

Palmeris messe ga avslutningen både kraft og temperament. Koret, strykerne, klaveret og bandoneonet bygde opp verket, mens danserne førte tangoen inn i selve konsertbildet.

Da søndagskvelden var over, hadde fem dager med Festspillene i Kristiansund tatt meg gjennom rock, salmer, Bach, samtidsmusikk, harpe, bandoneon, isinstrumenter og argentinsk tango.

Det sier mer enn nok om bredden i årets festival.

Følg med på Substack. Abonner så får du med deg alle publiseringer på e-post og på appen. Det er helt gratis enn så lenge.

Øistein Jakobsen.

KRISTIANSUND: Øistein Jakobsen er vant til å få ting til å skje. I Bergen er han kjent for arbeidet med StreetArt Bergen, der han gjennom mange år har dokumentert gatekunst, kunstnere, vegger og prosjekter. Nå har han tatt med seg nettverket og arbeidsmåten til Kristiansund.

Jeg møter Øistein Jakobsen på Wirumbrygga, der primus motor Elisabeth Bjerkestrand driver å klargjør en av utstillingen til Nordic Light. Hun var tidligere ansatt som markedssjef for festivalen, og sier hun fortsatt har et stort hjerte for Nordic Light.

Fakta: Nordic Light fotofestival

Bakgrunnen er at Nordic Light går inn i festivalen med kort tid igjen og mange praktiske detaljer som skal på plass. Arne Beck har trukket seg rett før festivalen. Hvorfor han har trukket seg, er ikke tema for denne saken. Her handler det om mannen som kommer inn for å hjelpe.

– Jeg sa til Jens Morten Viktil at det hørtes ut som han trengte hjelp. Da kunne jeg komme bort og være med på hele greia. Da har du en mann som kan være med og fikse, sier Jakobsen.

Jens Morten Viktil er eier av Nordic Light-huset og Nordic Light Fotofestival, og driver til daglig med kjøp, salg og utvikling av eiendom.

– Det skjer så sinnssykt mye under en sånn festival. Jeg vet det selv når jeg organiserer, sier Jakobsen.

Begynte med kamera på barneskolen

Foto har fulgt Jakobsen siden barndommen. Han forteller at han begynte å fotografere med et enkelt Kodak-kamera på barneskolen. Det første ordentlige kameraet kjøpte han som utvekslingsstudent i USA i 1976.

– Det var en Canon EF, forteller han.

På den tiden vurderte han å bli fotograf. Han var kommet inn på fotolinje i London, men også på Fiskerihøgskolen i Tromsø. Valget ble tatt på uvanlig vis. Han pakket én bag med klær og én med fotoutstyr, gikk på kino og bestemte seg for at en dårlig film ville sende ham til London, mens en god film ville sende ham til Tromsø.

Filmen var «Sofies valg», med Meryl Streep.

– Grunnen til at vi sitter her og prater, er faktisk Meryl Streeps feil, sier han.

Dermed ble det fiskerifag, og senere arbeid i næringslivet. Jakobsen har blant annet bakgrunn som fiskerikandidat og har jobbet som markeds- og forskningssjef i fiskerinæringen. Kameraet ble likevel med videre.

Ulykken som endret livet

En sentral del av historien hans er ulykken som rammet ham da han var 19 år. Jakobsen var tidlig ute med hanggliding i Norge. Under en flytur klappet hangglideren sammen i rundt 30 meters høyde. Skadene ble så alvorlige at det ene beinet måtte amputeres.

Han forteller om det direkte og uten å legge noe imellom. Det viktigste for ham ble avgjørelsen han tok etterpå.

– Da jeg lå i senga, tok jeg en avgjørelse på at jeg skulle leve livet som jeg ville gjort hvis jeg hadde hatt to bein, sier han.

Det gjorde han også. Han fortsatte med hanggliding, motorsykkel, dykking, fallskjerm og reiser. For Jakobsen ble ikke ulykken et punktum, men et nytt utgangspunkt.

Øistein Jakobsen viser fram protesen som gjør at han kan forsette med alt han brenner for.

Ishavet og de gamle bildene

Før gatekunsten tok over store deler av livet hans, fotograferte Jakobsen bredt. Han nevner reiser, mennesker, musikk, natur og mote. Han var også inspirert av Helmut Newton.

En viktig del av fotoarkivet hans kommer fra ishavet.

– Jeg tok med meg Canon F-1 på ishavet, på selfangst. Fire sesonger i isen, sier han.

Da han mange år senere begynte å skanne bildene og legge dem ut på Facebook, ble de lagt merke til. Han forteller at han etter hvert ga bildene til Polarmuseet, med avtale om at de skal tas vare på.

– Det er en del av vår felles kulturhistorie, sier han.

Gikk seg inn i gatekunsten

Gatekunsten kom inn i livet hans etter at han flyttet til Bergen. Han hadde ikke bil, gikk mye og begynte å legge merke til nye verk på vegger, i smug og på steder andre ofte passerer uten å se.

– Jeg begynte å dokumentere og gå på jakt etter gatekunst, sier han.

Først brukte han et lite Casio-kamera. Etter hvert kjøpte han en brukt Canon 7D, og dokumentasjonen ble mer systematisk. Han traff kunstnere, andre gatekunstjegere og folk som kunne åpne dører. Kunstnerne fikk bruke bildene hans til å promotere seg selv, mens Jakobsen brukte sin bakgrunn i markedsføring og strategi til å løfte miljøet.

– Jeg gjorde en deal med dem. Dere kan bruke bildene mine gratis for å promotere dere. Jeg har master i markedsføring og strategi, så jeg brukte bildene strategisk for å promotere gatekunst, sier han.

Etter hvert ble han mer enn fotograf. Han ble en kobler mellom kunstnere, gårdeiere, samlere og næringsliv.

– Jeg kaller nettverket for løken. Det er hele tiden lag på lag med nye kontakter, sier han.

Store prosjekter i Bergen

I Bergen var Jakobsen med på å organisere store gatekunstprosjekter. Selv beskriver han omfanget slik:

– Før jeg dro fra Bergen, hadde mine prosjekter der malt mer enn 30.000 kvadratmeter med gatekunst. Det er fem Brann Stadion, sier han.

Han jobbet særlig mot næringslivet, fordi beslutningene da kunne tas raskere. Samtidig måtte han bygge tillit i et miljø der kunstnere, uttrykk og retninger ikke alltid går sammen.

– Jeg sa at dere kan i hvert fall ta en burger og en øl sammen. Dere trenger ikke å digge hverandres kunst, sier han.

For Jakobsen handler gatekunst også om dokumentasjon. Et verk kan være borte dagen etter. Veggen kan males over, rives eller endres. Bildet blir ofte det eneste som står igjen.

Flere prosjekter under Nordic Light

Inn mot Nordic Light kommer Jakobsen med flere prosjekter. Han skal holde foredrag om gatekunst, arbeider med en kunstner fra Bergen, og er involvert i et prosjekt med René Konings, som har samlet materiale i Kristiansund til et kunstverk med lokal forankring.

Han nevner også et hemmelig prosjekt med Ronny Bank.

Prosjektet med René Konings omtaler han som noe mer enn en vanlig festivalinstallasjon. Her brukes lokale spor og funn som del av kunstverket.

– Dette er en skikkelig kjærlighetshistorie til Kristiansund, sier Jakobsen.

Øistein Jakobsen kaller seg selv for en spinndoktor.

En mann som fikser

Det er lett å kalle Øistein Jakobsen fotograf. Det er riktig, men ikke nok. Han er også prosjektleder, nettverksbygger, arkivar og formidler. Han har bakgrunn fra forskning og næringsliv, men har brukt mange år på å dokumentere og bygge opp gatekunstmiljøet i Bergen.

Nå kommer han til Kristiansund med erfaring fra et felt der mye skjer raskt, der folk må stole på hverandre, og der gode kontakter ofte er like viktige som gode planer.

For Nordic Light betyr det en hjelper som er vant til å jobbe praktisk, løse problemer og se muligheter der andre først ser rot.

– Jeg er kreativ. Jeg er en spinndoktor, sier Jakobsen.

Han kom ikke til London for å bli fotograf. Han ble fiskerikandidat. Han mistet et bein, men fortsatte å fly, reise og arbeide. Han gikk i Bergen fordi han ikke hadde bil, og endte med å bygge et stort nettverk rundt gatekunst.

Nå tar han med seg den erfaringen til Nordic Light.

Fra venstre: Ronald Ottesen på vokal og munnspill, Kåre Amundsen på trommer, Bjørn Ove Hagset på bass og Øyvind Vassli Hansen på gitar og vokal.

Dette ble en kveld som passet stedet. Bjartmars har gjennom 20 år vært mer enn et serveringssted. Kroa har også vært en møteplass, med rom for musikk, folk og kystkultur. På jubileumskvelden kom dette tydelig fram. Publikum fikk god mat, lokalt drikkeutvalg og levende blues i et rom der avstanden mellom band og publikum var kort.

Fra venstre: Quirien Elfrida Antoinette van Oirschot, Øyvind Vassli Hansen, Kåre Amundsen, Ronald Ottesen og Bjørn Ove Hagset.

Innehaver og daglig leder Quirien Elfrida Antoinette van Oirschot.

Bak stedet står Quirien Elfrida Antoinette van Oirschot, lokalt kjent som Kirien. Hun er innehaver og daglig leder ved Bjartmars Favorittkro, og har gjennom mange år vært med på å gjøre stedet til mer enn en veikro langs Atlanterhavsveien. Med bakgrunn fra Nederland, næringsmiddelteknologi og forskning har hun satt sitt preg på et sted der lokal mat, vertskap og kultur går sammen. På kjøkkenet har hun med seg kokken Daniel, som denne kvelden leverte både blåskjell og bluesmeny med kylling på høyt nivå.

De ansatte bidro til den gode stemningen. Servicen var oppmerksom og uformell, og det var lett å merke at både ansatte og gjester ville at jubileumskvelden skulle bli vellykket. På Bjartmars er vertskapet en del av opplevelsen.

Før musikken startet, satte maten og drikken rammen. Blåskjellene var utsøkte, og bluesmenyen med kylling holdt samme nivå. Utvalget av lokal siderproduksjon gjorde opplevelsen enda bedre. Først falt valget på sider fra Tingvoll, deretter en fra Hjelseth. Det er mye å like ved et sted som serverer god mat og løfter fram lokale varer.

Odd Inge Teige

Å sitte på Averøy med blåskjell, kylling, lokal sider og blues på høyt nivå, mens oteren jaktet i solnedgangen og Atlanterhavsveien lå i bakgrunnen, sier mye om hva vi faktisk har på Nordmøre.

Tydelige bluesrøtter

Fra venstre: Ronald Ottesen på vokal og munnspill, Kåre Amundsen på trommer, Bjørn Ove Hagset på bass og Øyvind Vassli Hansen på gitar og vokal.

The Revelators spilte elektrisk blues med røtter i amerikansk klubbmusikk fra 1950 og 1960 tallet. Referansene gikk tydelig i retning Muddy Waters, Little Walter, Howlin’ Wolf, Elmore James, Sonny Boy Williamson og Jimmy Reed.

Dette er blues med gitar, munnspill, bass og trommer som bærende elementer. The Revelators spilte tett på tradisjonen, rett på sak og med et uttrykk som kledde både rommet og anledningen.

Kåre Amundsen på trommer

Låtvalget viste hvor bandet hentet stoffet fra. «How Long» pekte tilbake mot tidlig blues. «Kansas City» tok kvelden over i rhythm and blues. «Dust My Broom» var en tydelig referanse til Elmore James. «Mellow Down Easy» og «Checkin’ Up on My Baby» trakk linjer til Little Walter og Sonny Boy Williamson. Med «Spoonful» var også Howlin’ Wolf og Willie Dixon inne i bildet.

Senere i settet kom blant annet «Keep It to Yourself», «I Ain’t Got You» og «Talk to Your Daughter». Låter som «Bad Bad Whiskey», «Highway 49», «Rollin’ and Tumblin’» og «Roadhouse Blues» ga konserten bredde, fra eldre blues og Chicago blues til rhythm and blues og mer rockepreget stoff.

Erfarne musikere

Øyvind Vassli Hansen

I front sto Ronald Ottesen på vokal og munnspill og Øyvind Vassli Hansen på gitar og vokal. Ottesen er særlig kjent fra The Blues Express, mens kristiansunderen Vassli Hansen har lang erfaring som bluesmusiker, blant annet fra Bolga Blues Band. Sammen ga de The Revelators et tydelig bluesuttrykk, med vokal, munnspill og gitar langt framme i lydbildet.

Her tar Ronald Ottesen en tur blant publikum med munnspillet.

Bak dem sto Bjørn Ove Hagset på bass og Kåre Amundsen på trommer. Hagset er bassist, studiomusiker og tekniker med base i Molde, mens Amundsen har lang fartstid som trommeslager innen blues, rock og roots, blant annet fra The Blues Express.

I front Ronald Ottesen på vokal og munnspill. Bak fra venstre: Kåre Amundsen på trommer, Bjørn Ove Hagset på bass og Øyvind Vassli Hansen på gitar og vokal.

Med denne besetningen fikk The Revelators et uttrykk som passet godt på Bjartmars Favorittkro. Det var nært, rett fram og tydelig forankret i bluestradisjonen.

Klubbfølelse på Averøy

The Revelators gjorde jubileumskvelden til mer enn en vanlig pubkonsert. På Bjartmars Favorittkro fikk publikum blues på høyt nivå, blåskjell, kylling, lokal sider og utsikt mot Atlanterhavsveien, mens oteren jaktet i solnedgangen.

Mange reiser til større byer for å finne slike klubbopplevelser. Onsdag kveld fantes den på Averøy.

Vi har det på Nordmøre.

Royal Jam: Fra venstre: Steinar Krokstad på trommer, Skjalg M. Raaen på gitar og vokal, Lasse Ingebrigtsen på vokal og gitar, Morten Skaget på bass o…

Read more

Norsk

Den store bronsefiguren «O Bainista» av den galisiske kunstneren Francisco Leiro har blitt et av de mest fotograferte landemerkene langs havnefronten i Vigo. Skulpturen ligger ved kjøpesenteret A Laxe med blikket vendt mot sjøen og fiskerihavna.

For deg som liker å reise, fotografere og sette pris på god mat og vin, er Vigo et godt sted å starte. Den største byen i Galicia har rundt 300 000 innbyggere og er den største byen i den nordvestlige delen av Spania. Her finner du en av Europas viktigste fiskerihavner, en gammelby full av trange smug og små torg der sjømat og Albariño står på menyen. Her møtes hav, matkultur og gatefoto på en måte som passer meg godt.

I fjor skrev jeg en rekke reisebrev fra Cambados, den lille byen ved Ría de Arousa som er kjent for Albariño-vinenog sjømatfestivalene sine.

Norsk

Jeg intervjuer eieren av Bodegas Aguiuncho i Val do Salnés. Vingårdens Mar de Ons 2024 ble kåret til beste Albariño i XXXVII Cata-Concurso Rías Baixas Albariño 2025. Ana Maria Costa Pombo bistår som tolk under intervjuet.

Español

Entrevisto al propietario de Bodegas Aguiuncho en Val do Salnés. Su vino Mar de Ons 2024 fue elegido como el mejor Albariño en la XXXVII Cata-Concurso Rías Baixas Albariño 2025. Ana Maria Costa Pombo colabora como intérprete durante la entrevista.

I år har jeg flyttet meg lenger sør i Galicia, ikke langt fra grensen til Portugal. Basen er Vigo, den største byen i regionen.

Español

Para quienes disfrutan viajar, fotografiar y apreciar la buena comida y el buen vino, Vigo es un excelente punto de partida. La ciudad más grande de Galicia cuenta con alrededor de 300.000 habitantes y es la mayor ciudad del noroeste de España. Aquí se encuentra uno de los puertos pesqueros más importantes de Europa, un casco histórico lleno de callejuelas estrechas y pequeñas plazas donde el marisco y el Albariño forman parte de la vida cotidiana. El mar, la gastronomía y la fotografía de calle se encuentran aquí de una manera que encaja perfectamente conmigo.

El año pasado escribí una serie de crónicas de viaje desde Cambados, la pequeña ciudad situada en la Ría de Arousa, conocida por el vino Albariño y sus festivales gastronómicos.

Este año me he desplazado más al sur de Galicia, cerca de la frontera con Portugal. Mi base es Vigo, la ciudad más grande de la región.

Hotellet i gamlebyen

Norsk

Denne gangen har jeg funnet et lite hotell midt i gamlebyen. Hotel Puerta Gamboa ligger bare noen få minutters gange fra havna og de eldste delene av byen.

Fernando ønsker gjestene velkommen til Hotel Puerta Gamboa, den lille familieeide basen min i gamlebyen i Vigo.

Español

Fernando da la bienvenida a los huéspedes del Hotel Puerta Gamboa, mi pequeño hotel familiar en el casco histórico de Vigo.

Hotellet er familieeid, og verten Fernando passer på at jeg har det jeg trenger. Frokosten står klar når det passer meg. Det er en detalj som betyr mer enn man kanskje skulle tro når dagene styres av lys, vær og fotografering. Etter kort tid føles hotellet mer som en base enn et hotell.

Español

Esta vez he encontrado un pequeño hotel en pleno casco histórico. El Hotel Puerta Gamboa se encuentra a pocos minutos a pie del puerto y de las zonas más antiguas de la ciudad.

El hotel es de gestión familiar y Fernando, el anfitrión, se asegura de que no me falte nada. El desayuno está preparado cuando mejor me conviene. Es un detalle que se agradece cuando los días dependen de la luz, el tiempo y la fotografía. Al poco tiempo, el hotel se siente más como una base de operaciones que como un hotel.

Casco Vello

Norsk

Casco Vello, gamlebyen i Vigo, er den delen av byen som overlevde bybrannen og de mange ombyggingene som har preget byen gjennom århundrene. Her finner man smale steingater, små plasser, gamle sjømannshus og bygninger som forteller historien om en by som vokste fram rundt handel, fiske og sjøfart. Mange av gatene er så smale at solen bare slipper ned i korte perioder av dagen. Nettopp derfor er området interessant for gatefotografi.

Norsk

Fra kjøpesenteret A Laxe går gangbroen som binder havneområdet sammen med Casco Vello, den historiske gamlebyen i Vigo. På få minutter kan man gå fra moderne havnefront til smale steingater med flere hundre års historie.

Español

Desde el centro comercial A Laxe parte la pasarela que conecta la zona portuaria con Casco Vello, el casco histórico de Vigo. En pocos minutos se puede pasar del moderno frente marítimo a calles de piedra con varios siglos de historia.

Español

Casco Vello, el casco histórico de Vigo, es la parte de la ciudad que sobrevivió a incendios y a las numerosas transformaciones urbanas que la han marcado a lo largo de los siglos. Aquí se encuentran calles estrechas de piedra, pequeñas plazas, antiguas casas de marineros y edificios que cuentan la historia de una ciudad que creció gracias al comercio, la pesca y la navegación. Muchas de las calles son tan estrechas que la luz del sol solo llega durante breves momentos del día. Precisamente por eso esta zona resulta tan interesante para la fotografía de calle.

Med kamera på skulderen

Norsk

Turen har et enkelt mål. Jeg vil fotografere.

Gatefotografi er en sjanger jeg stadig vender tilbake til. Hjemme står fotobøkene tett i bokhyllene. Jeg henter ofte fram fargebildene til Alex Webb, der mennesker, lys og skygger møtes i samme bilde. Like gjerne blar jeg i bøkene til Elliott Erwitt, som fant de små øyeblikkene i svart-hvitt. En annen fotograf jeg stadig vender tilbake til er Peter Turnley. Gjennom flere tiår har han fotografert livet i Paris med en nærhet som gjør at vanlige mennesker og hverdagslige situasjoner blir interessante.

Utstyret er enkelt. Jeg fotograferer med en Canon EOS R6 Mark II og en Canon RF 28–70 mm f/2.8. Kameraet er lett nok til å være med hele dagen, og objektivet dekker det meste av det jeg møter i gatene.

Norsk

Utstillingen markerer 50-årsjubileet til avisen El País og viser noen av de mest kjente pressefotografiene i moderne historie. Her er blant annet fotografier av James Nachtwey, som også har stilt ut under Nordic Light i Kristiansund og i Kirkelandet kirke, samt det ikoniske bildet til Stuart Franklin av studenten som stiller seg foran stridsvognene på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989. Jeg kommer tilbake med mer fra denne unike utstillingen med arbeider av noen av verdens fremste pressefotografer.

Español

La exposición conmemora el 50 aniversario del periódico El País y presenta algunas de las fotografías de prensa más reconocidas de la historia contemporánea. Entre ellas se encuentran obras de James Nachtwey, que también ha expuesto en Nordic Light de Kristiansund y en la Iglesia de Kirkelandet, así como la icónica fotografía de Stuart Franklin del estudiante que se enfrentó a los tanques en la Plaza de Tiananmén de Pekín en 1989. Volveré con más información sobre esta exposición única que reúne obras de algunos de los mejores fotoperiodistas del mundo.

Español

El objetivo del viaje es sencillo. Quiero fotografiar.

La fotografía de calle es un género al que siempre regreso. En casa tengo las estanterías llenas de fotolibros. A menudo vuelvo a las imágenes en color de Alex Webb, donde personas, luces y sombras conviven en una misma escena. También hojeo los libros de Elliott Erwitt, que supo encontrar los pequeños momentos de la vida cotidiana en blanco y negro. Otro fotógrafo al que regreso una y otra vez es Peter Turnley. Durante décadas ha fotografiado la vida en París con una cercanía que convierte a las personas corrientes y a las situaciones más simples en algo interesante.

El equipo es sencillo. Fotografía con una Canon EOS R6 Mark II y un objetivo Canon RF 28–70 mm f/2.8. La cámara es lo suficientemente ligera para acompañarme durante todo el día y el objetivo cubre la mayoría de las situaciones que encuentro en las calles.

Tre økter hver dag

Norsk

Dagene deler jeg inn i tre økter. Den første starter tidlig om morgenen. Da er gatene rolige, temperaturen behagelig og lyset mykt. Den andre kommer midt på dagen når sola står høyt og lager kraftige skygger mellom husveggene. Den tredje begynner om kvelden når folk fyller torgene, restaurantene åpner dørene og bylivet tar over gatene. Hver del av dagen gir forskjellige motiver.

Español

Suelo dividir el día en tres sesiones. La primera comienza temprano por la mañana. Las calles están tranquilas, la temperatura es agradable y la luz es suave. La segunda llega al mediodía, cuando el sol crea fuertes contrastes entre luz y sombra. La tercera empieza al caer la tarde, cuando las plazas se llenan de gente, los restaurantes abren sus puertas y la vida urbana se apodera de las calles. Cada momento del día ofrece motivos diferentes.

Havna våkner

Norsk

Den første morgenen starter jeg nede ved sjøfronten. Et lett slør av dis ligger over bukta. Mellom åtte og elleve er lyset ofte på sitt beste.

Ved kjøpesenteret A Laxe ligger den store bronsefiguren «O Bainista» av den galisiske kunstneren Francisco Leiro. Den enorme figuren hviler på bakken med blikket vendt mot sjøen.

Bak skulpturen ligger havna som har gjort Vigo kjent langt utenfor Galicia. Fiskerihavna regnes som den største i Europa.

Norsk

Morgenstemning ved moloen i Vigo. Byen våkner sakte til liv mens disen fortsatt henger over Ría de Vigo. Havna er selve hjertet i byen, en av verdens viktigste fiskerihavner og motoren som har drevet utviklingen av Vigo gjennom generasjoner.

Español

Ambiente matinal junto al espigón de Vigo. La ciudad despierta lentamente mientras la bruma aún cubre la Ría de Vigo. El puerto es el corazón de la ciudad, uno de los puertos pesqueros más importantes del mundo y el motor que ha impulsado el desarrollo de Vigo durante generaciones.

Español

La primera mañana comienzo junto al paseo marítimo. Una ligera bruma cubre la bahía. Entre las ocho y las once la luz suele ser especialmente buena.

Junto al centro comercial A Laxe se encuentra la gran escultura de bronce «O Bainista», obra del artista gallego Francisco Leiro. La enorme figura descansa en el suelo mirando hacia el mar.

Detrás de la escultura se encuentra el puerto que ha dado fama a Vigo mucho más allá de Galicia. El puerto pesquero está considerado el más importante de Europa.

Sjømat og Albariño

Norsk

Maten er en viktig del av livet i Vigo. Rundt om i byen ligger små prazas med restauranter og vinbarer tett i tett. Her serveres østers, blåskjell, hjerteskjell, blekksprut og fisk som ofte har vært i sjøen samme dag.

Til maten kommer gjerne et glass Albariño. Den friske og syrlige hvitvinen fra Rías Baixas passer perfekt til sjømaten.

Español

La gastronomía forma parte esencial de la vida en Vigo. Por toda la ciudad hay pequeñas prazas llenas de restaurantes y bares de vino. Aquí se sirven ostras, mejillones, berberechos, pulpo y pescado que muchas veces ha estado en el mar apenas unas horas antes.

Junto a la comida suele llegar una copa de Albariño. El vino blanco fresco y con buena acidez de Rías Baixasacompaña perfectamente al marisco.

Nå begynner arbeidet

Norsk

Fra sjøfronten fortsetter jeg inn i gatene med kameraet over skulderen. Gamlebyen ligger bare noen minutter unna. Trapper, smug, kafeer og mennesker som er på vei til jobb eller dagens første kaffe.

Nå begynner arbeidet. Følg gjerne med videre på reisen min gjennom Galicia.

Español

Desde el paseo marítimo continúo por las calles con la cámara al hombro. El casco antiguo está a solo unos minutos. Escaleras, callejones, cafeterías y personas que se dirigen al trabajo o toman el primer café del día.

Ahora empieza el trabajo. Acompáñame en este viaje por Galicia.

Norsk

Dagens anbefaling på La Centralita er klassikeren Pulpo á Feira – kokt blekksprut servert med olivenolje, havsalt og paprika. Sammen med et godt avkjølt glass Albariño fra Rías Baixas er dette en smak av Galicia slik lokalbefolkningen selv liker den.

Español

La recomendación del día en La Centralita es el clásico Pulpo á Feira, pulpo cocido servido con aceite de oliva, sal marina y pimentón. Acompañado de una copa bien fría de Albariño de las Rías Baixas, ofrece un auténtico sabor de Galicia tal y como lo disfruta la gente local.

© Odd Inge Teige

Kontakt for oppdrag print eller digitale fotografier : oteige@mac.com, Telefon: 90011276

Gospel Riders

På festivalområdet har Gospel Riders en egen bod. Jeg snakker med flere av dem.

Vesa Matkaselkä kommer fra Oulu og leder Gospel Riders-avdelingen der.

– Vi kjører rundt i Finland og forteller om Jesus og evangeliet. Vi henvender oss først og fremst til motorsyklister og tilbyr dem en bibel og et evig liv sammen med Jesus, sier Matkaselkä.

Vesa Matkaselkä i Gospel Riders.

Gospel Riders er del av et internasjonalt miljø av kristne motorsyklister. Matkaselkä nevner Estland, Polen og flere andre europeiske land.

Helgen før var han på en samling i Kouvola med rundt 250 kristne motorsyklister fra forskjellige deler av Europa. Samlingen var i regi av European Motorcyclists for Christ.

Korset ble festet på Harleyen

På formiddagen sitter jeg og arbeider da en kvinne kommer forbi med et stort kors i armene.

Hun går ut på parkeringsplassen der politiet hadde stått tidligere på morgenen. Nå står det mange motorsyklister der.

Kvinnen gir korset til Lassi Koskenvuori som har en Harley-Davidson Electra Glide. Han fester det bak på motorsykkelen, før gruppen starter motorene og kjører av gårde.

Lassi Koskenvuori.

De skal til motorsykkelgudstjenesten som holdes på Kaunispää, rundt to kilometer unna.

Erja Lyytinen

En internasjonal stjerne åpner kvelden. Erja Lyytinen er finsk bluesrockgitarist, vokalist og låtskriver, født i 1976, og har vært aktiv i over 20 år. Hun har gitt ut en rekke album, blant annet Stolen Hearts (2017), Another World (2022) og Waiting for the Daylight (2024), og har turnert både i Europa og USA. Lyytinen har også vært nominert til Blues Music Award i USA, noe som har gitt henne internasjonal anerkjennelse i bluesmiljøet.

Erja Lyytinen.

Hun er særlig kjent for sin bruk av slidegitar og bottleneck-teknikk, inspirert av klassiske bluesgitarister som Elmore James og Bonnie Raitt. Musikken hennes kombinerer tradisjonell blues med moderne rock, og hun spiller ofte med et tett og energisk bandoppsett der gitaren står helt sentralt.

Erja Lyytinen.

Jeg kommer raskt til å tenke på Christina Skjølberg fra Smøla i Norge, som også er gitarist og vokalist i et blues- og rockpreget uttrykk.

Erja Lyytinen.

Lyytinen leverer en av de beste konsertene jeg har hørt under dagene i Saariselkä. Dette er verdensklasse.

Jere Sivonen fikk salen til å rødme

Etter Lyytinen overtar Jere Sivonen Drag Show. Bluesrock blir erstattet av kostymer, dans, humor og etterligninger av kjente artister.

Publikum skoste seg skikkelig med drag-show.

Jere Sivonen er svært god. Artisten skifter mellom forskjellige figurer og prater mye med publikum mellom numrene.

Jere Sivonen.

Mye av praten handler om jenteting. Det blir etter hvert så direkte og detaljert at både kvinnene og mennene i salen rødmer. Publikum ler, og praten blir en like viktig del av forestillingen som kostymene og musikken.

Jere Sivonen.

Showet er frekt, morsomt og svært godt gjennomført.

Benjamin avsluttet

Til slutt kommer Benjamin. Han er full av energi og danser, hopper og spretter rundt på scenen som om han leder en aerobictime.

Dette er tydelig ment for de yngste kvinnene i salen.

Benjamin.

De fleste MC-entusiastene har tatt kvelden for lengst. Mange har nok den lange kjøreturen hjem i tankene og velger noen timers søvn framfor den siste konserten.

Journalisten holder ut litt til.

Mange hyggelige møter

Jeg fikk snakket med mange av de som hadde tatt turen hit med motorsykkel. Det som slo meg var at flere fortalte meg om at de hadde hytte like ved den finske grensen til Russland. Der driver de med jakt og fiske.

Mange jeg møtte var også soldater eller hadde bakgrunn fra forsvaret. De var lite bekymret for Russland når det gikk på egen sikkerhet, men var ærlige på at det sikkert kom til å bli en del hybride hendelser. Finnland er godt rustet, var det flere som fortalte.

Jeg pratet også med mange av de ansatte som arbeider på dette kjempeanlegget med restauranter og hoteller med plass til tusenvis av mennesker. Det er tydelig at dette er mange arbeidere som kommer hit kun når det er skisesong eller arrangementer som motorsykkeltreffet.

På festivalplasen står Marjo Kavakka fra Sodankylä og pakker sammen salgsboden. Hun designer og produserer egne håndlagde smykker under navnet KavaNoita. Smykkene lages av polymerleire, som hun beskriver som lett og slitesterkt. Hvert smykke har et symbol og en historie som følger med kjøpet. Hun forteller at slekten går tilbake til den kjente samiske sjamanen Akmeeli fra Sompio, og at hun selv har samisk blod. Navnet KavaNoita kommer fra etternavnet hennes og det finske ordet «noita», som betyr heks eller sjaman. Hun bruker blant annet det egyptiske ankh-symbolet og det nordiske Vegvísir.

Marjo Kavakka med smykkene sine.

Nå drar de fleste hjem

Neste dag forsvinner motorsyklene én etter én fra Saariselkä. Jeg sitter og arbeider mens de ansatte rigger ned og gjør hotellrommene klare for nye gjester.

Det er tre–fire hotellbygninger som hører til Santa’s Hotel Tunturi. Et motorsykkeltreff med tusenvis av deltakere er nok god butikk før snøen kommer og vinterturistene overtar.

Euro motorsenter pakker sammen for denne gang.

Om noen måneder kommer vinterturistene. Julenissen og reinsdyrene er her hele året og forbereder julegaver til alle som har vært snille.

Jeg pakker sammen og snur nesen sørover langs grensen, i retning Kuusamo. Dette har vært tre innholdsrike dager og jeg sitter igjen med gode opplevelser. Jeg har også fått mye ny kunnskap om landet, folket og ikke minst tusenvis av fotografier som det vil ta lang tid å fordøye.

Jeg anbefaler alle å ta seg en tur hit. Enten du kjører motorsykkel eller ikke. Dette er verd turen.

Reisen gjennom NATOs nye bakgård fortsetter.

© Odd Inge Teige

Kontakt for oppdrag print eller digitale fotografier : oteige@mac.com, Telefon: 90011276

www.oteige.com

MC-entusiaster på vei til treff.

På vei sørover

På vei sørover stopper jeg for å fiske. Der møter jeg Liv Torill Labbahå og John Arve Hildonen fra Øst-Finnmark. De er på samme vei som meg, mot motorsykkeltreffet Jänkhällä Jytisee i Saariselkä.

John Arve Hildonen med BMW R1250 GSA og Liv Torill Labbahå med Kawasaki Eliminator 500.

– Det er mange her i Øst-Finnmark som har finsk avstamning, sier John Arve Hildonen.

Liv Torill Labbahå kjører en Kawasaki Eliminator 500. Hun har gitt den navnet Olivia.

– Den er akkurat passe stor til meg. Fin å kjøre.

Dette er hennes første langtur med sykkelen, og navnet har hun valgt av en helt bestemt grunn.

– Den heter Olivia, for jeg heter jo Liv. Det må du ha med. Det er viktig.

John Arve Hildonen kjører en BMW R1250 GSA som har passert 80.000 kilometer. Den heter Bolivar.

– Jeg hentet den i Sandefjord 1. mai 2019. Det var fire snøstormer før jeg var hjemme.

Navnet kommer fra sanktbernhardshunden Bolivar i Donald Duck.

– Den har én ting til felles med Bolivar. Den liker ikke snø.

John Arve Hildonen og Liv Torill Labbahå.

Begge er med i United Veterans MC Norway, en landsdekkende motorsykkelklubb for personell som har deltatt i internasjonale operasjoner i norsk tjeneste.

– Vi drar på turer i lag. Vi har kameratskap. Vi gjenopplever gamle minner og bygger hverandre opp hvis det er noen som har en dårlig dag, sier John Arve Hildonen.

For ham er forbindelsen mellom veteranmiljøet og motorsyklene naturlig.

– Det er uniformering, kameratskap, det å gjøre ting sammen og det å være ute i felt.

United Veterans samarbeider også med finske veteranmiljøer. John Arve Hildonen forteller at en gruppe i Oulu arbeider med å etablere en organisasjon for finner som er blitt såret i internasjonal tjeneste.

Så skiller vi lag. De fortsetter mot Saariselkä, mens jeg kjører videre mot grensen.

Sami og hunden

Ved grenseovergangen i Raja-Jooseppi kjører jeg først helt fram til selve grensen mot Russland. Et par reinsdyr tusler rolig i veibanen, som om de eier stedet – det er det nærmeste jeg kommer liv her. Ellers er det helt stille. Grensen er stengt, og det er ingen mennesker å møte.

Grenseovergangen i Raja-Jooseppi.

Deretter snur jeg og kjører omtrent én kilometer tilbake til grensevaktenes leir i Raja-Jooseppi, som ligger adskilt fra selve grenseovergangen. Det er her jeg møter Sami, som arbeider med grensekontroll. Med seg har han hunden sin, spesialtrent for arbeidet langs gjerdet og i grenseområdet.

For Sami er arbeidsdagen stort sett som før. Han gjør den samme kontrolljobben, mens avgjørelsene om hva som skal skje med grensen videre, er et politisk spørsmål.

Finlands grenseoverganger mot Russland er stengt. De siste ble stengt i desember 2023, etter at Finland viste til at Russland bevisst hadde sendt asylsøkere mot grensen som et ledd i det som ble omtalt som en hybrid påvirkningsoperasjon. Samtidig er Finland blitt medlem av NATO og deler rundt 1340 kilometer grense med Russland.

På norsk side har jeg tidligere vært ved Grense Jakobselv og Storskog, der det fortsatt er begrenset trafikk over grensen. I dette prosjektet er det nettopp slike steder jeg oppsøker for å dokumentere kontrastene mellom Russland i krig og Finland som et fredelig nordisk demokrati. Her ved Raja-Jooseppi er bildet tydelig: grensen er stengt, mens Sami og hunden fortsetter det daglige arbeidet sitt i området langs gjerdet.

Reinsdyrkebab og motorsykler

Fra grensen kjører jeg videre til Saariselkä og Jänkhällä Jytisee. Når jeg kommer fram, går jeg rett på maten og bestiller kebab i pita med reinsdyrkjøtt, servert med tilbehør rett fra de finske skogene. Det smaker nydelig etter kjøreturen.

Reindyrkabab i pita.

Utenfor står motorsyklene tett, med Kawasaki, BMW, Triumph og Harley-Davidson side om side. Folk har kjørt hit fra Finland, Norge og andre deler av Europa.

Her er det mange kule sykler.

Jeg hadde vært i kontakt med arrangørene før jeg kom til Saariselkä, og presseakkrediteringen lå klar da jeg ankom. Bilen parkerer jeg strategisk utenfor konsertstedet, restauranten Siula, som er en del av Santa’s Hotel Tunturi. Bilen er både transportmiddel og overnattingssted på denne turen, så når den siste konserten er ferdig, har jeg bare noen få meter hjem.

Inne i baren møter jeg en gjeng fra Finnmark. Fra venstre: Morten Johansen fra Honningsvåg med en Kawasaki Vulcan Classic 1997, Herman fra Vadsø med BMW R 1200 RT, Mette og mannen Lars fra Vadsø med BMW K 1600 GT, og Tommy fra Vadsø med Triumph 800 XC.

Rundt bordet handler praten om motorsykler, turen hit og folk de kjenner fra tidligere treff. Det er mye av dette Jänkhällä Jytisee handler om. Folk kommer tilbake fordi de vet at de vil møte gamle kjente og treffe nye mennesker med den samme interessen.

Marco fra Rovaniemi

Senere møter jeg Marco fra Rovaniemi, som er medlem av Chapter 11, Lapplands avdeling i en finsk Harley-Davidson-klubb.

Marco.

På treffet handler det om motorsykler og kameratskap, men til daglig arbeider Marco i det finske militæret. Han forteller det uten å gjøre noe nummer av det og vil ikke gå nærmere inn på hva han gjør der.

Bare noen timer tidligere sto jeg ved den stengte grensen mot Russland. Nå sitter jeg på et motorsykkeltreff og snakker med en finsk soldat. Det sier noe om hvor jeg befinner meg.

Da Russland invaderte Ukraina i 2022, var Finland militært alliansefritt. I 2023 ble landet medlem av NATO.

Marco er fra Rovaniemi og har kjørt nordover til Saariselkä for å møte andre motorsyklister. Noen mil mot øst ligger Russland.

Osmo’s Cosmos

Når Osmo’s Cosmos går på scenen, er det med låter de fleste i publikum har hørt mange ganger før. Bandets jobb er å gjøre dem til sine egne for en kveld, og det klarer de virkelig.

Vokalistene Emmi Ylärakkola og Ilkka Koukonen er vokalister og veksler mellom ulike låter, noen tar de sammen.

Emmi Ylärakkola.

Dette bandet er på jobb for å underholde, ikke bare spille musikk. Det er forskjellen på et band som bare fremfører coverlåter, og et band som lager en forestilling og en skikkelig opplevelse av en konsert.

Ilkka Koukonen.

Den langhårede Niko Kudjoi er gitaristen jeg legger spesielt merke til denne kvelden. Han er helt klart en gitarist på øverste nivå. Det er ret og slett en nytelse å oppleve noen som trakterer gitaren på denne måten og samtidig klarer å lage show.

På bass står Jere Perta, mens Henry Siira sitter bak trommene. Henry Siira spiller hardt og presist og gir de rocka arrangementene kraft. Sammen med Jere Perta sørger han for at bandet har et tungt fundament når gitarene drar på.

Aleksi Koukonen.

Mot slutten kommer Creedence Clearwater Revival, med Emmi Ylärakkola og Ilkka Koukonen sammen foran. Niko Kudjoi får mer plass og leverer et av konsertens beste gitarpartier.

Deretter kommer ekstranummeret The Final Countdown, en låt omtrent alle har hørt nok ganger. Osmo’s Cosmos får den likevel til å fungere. En herlig avslutning, men kvelden er langt fra over.

Flere kommer til

Fram mot kveldens siste konsert har festivalområdet forandret seg. Det står betydelig flere mennesker foran scenen, og motorsyklistene har fortsatt å komme utover dagen.

Noen har hatt en lang kjøretur. Her er folk fra forskjellige deler av Finland, Norge og resten av Europa. En jeg møter, har kjørt helt fra Polen.

PÅ biker-treff er uniformene viktige.

Saariselkä ligger langt nord, også for mange finner. Likevel kjører folk gjennom Europa for å komme hit, og når Yölintu går på scenen, står det langt flere foran scenen enn tidligere på kvelden.

Yölintu

Med Yölintu skifter også musikken karakter. Musikken er ujålete og melodisk, laget for fest og moro.

For norske ører er det ikke så langt unna noe av det Terje Tysland og Åge Aleksandersen gjorde tidligere i karrieren: trekkspill, rockeband, sterke melodier og låter som publikum kan synge med på.

Frontfigur Simo Silmu synger og spiller trekkspill og rytmegitar. Med seg har han Jukka Harju på sologitar, Jari Luostari på bass og Harri Lehtonen på trommer.

Simo Silmu.

Yölintu har holdt på siden 1992, og det merkes. Dette er musikere som tydelig kjenner materialet og hverandre. De bestilte allsang og god stemning fra første låt.

Foran scenen står folk tett, og mange kjenner låtene og synger med. Dette er nok en kveldens store begivenhet for det finske publikumet, men for meg ble Osmo’s Cosmos den største opplevelsen. Musikalsk er jo Yölintu i min gate, men tenk å være på Terje eller Åge-konsert og ikke forstå bæra av tekstene? Finsk skjønner jeg ikke det kvekk av.

Jari Luostari.

Nå har jo Finnland verdens beste skole, så de er svært gode i Engelsk, så det er ikke noe problem å kommunisere.

Flere møter venter

Dette er et trivelig sted, og det blir flere konserter og flere møter med folk som lever fredelige liv her nord.

Senere setter jeg meg ned ved et bord med en finsk gjeng: Henna-Riikka Linkvist, Arto Linkvist, Tapio Springare, Sini Springare og Pentti Salminen.

På den andre siden av grensen driver Russland med en meningsløs krig mot Ukraina, der tusenvis av unge liv går tapt. Vladimir Putin forsøkte å ta Kyiv, men undervurderte den ukrainske motstanden. Nå vil han ikke tape ansikt og fortsetter å sende unge til fronten, bare for å forsvare et narrativ om å gjenvinne Sovjetunionen, noe som er helt meningsløst hvis målet hadde vært å skape gode liv for befolkningen.

Ruth og Antti fra Sallatunturi koser seg på motorsykkeltreffet Jänkhällä Jytisee i Saariselkä.

PÅ MC-treff i Jänkhällä Jytisee som best kan oversettes med «Det drønner på vidda», kunne ikke kontrastene vært større. I NATOs nye bakgård er det vennskapet, felles interesser og nye opplevelser som er rådende. Her møtes mange forskjellige folk, med et mål; å ha det trivelig sammen på tvers av landegrensene.

© Odd Inge Teige

Kontakt for oppdrag print eller digitale fotografier : oteige@mac.com, Telefon: 90011276

www.oteige.com