«Hvor mange hundre demonstrasjoner er det utenfor Stortinget hvert år? Hvor mange av dem får viljen sin?»

Spørsmålet stilte Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Simen Velle i Klassekampen 31. oktober. Han mener de som vil ha politisk innflytelse, bør melde seg inn i et parti.

Partiarbeid er en viktig vei til gjennomslag, men det er også fagorganisering, demonstrasjoner og folkelig mobilisering. Historien byr på mange eksempler på at press utenfra har flyttet grensene for hva politikerne innenfor dørene var villige til å vedta.

Ta åttetimersdagen. Fra de første norske 1. mai-demonstrasjonene i 1890 samlet arbeidere seg om kravet om kortere arbeidsdag. De marsjerte, organiserte seg og stilte krav til arbeidsgivere og politikere. I 1919 ble åttetimersdagen sikret gjennom tariffavtaler og lovgivning, etter flere tiår med kamp.

For britiske kvinner var det selve stemmeretten som sto på spill. Marsjer og demonstrasjoner var en del av en langvarig mobilisering som bidro til gjennombruddet i 1918, da deler av den kvinnelige befolkningen fikk stemmerett. I 1928 fikk kvinner stemmerett på lik linje med menn. Oppfordringen om å bruke de etablerte demokratiske kanalene får en egen klang når kampen handler om å slippe inn i dem.

I USA demonstrerte svarte amerikanere for retten til å stemme. Under marsjen i Selma i 1965 ble fredelige demonstranter møtt med brutal politivold. Bildene og mobiliseringen skapte et press som fikk Kongressen til å vedta Voting Rights Act samme år. Folkevalgte skrev loven, men menneskene i gatene gjorde vedtaket politisk uunngåelig. Slike eksempler er det mange av, også her hjemme.

Alta-saken viser hvor snevert det er å måle en demonstrasjon etter om deltakerne får oppfylt akkurat kravet på plakaten. Kraftverket ble bygd. Likevel bidro demonstrasjonene, sultestreikene og aksjonene til at Samerettsutvalget ble opprettet. Arbeidet la grunnlaget for sameloven, det grunnlovsfestede vernet av samiske rettigheter og Sametinget. Dette vel i mot Frp sit ønske.

Virkningen av en demonstrasjon kan altså komme senere, og på andre områder enn dem som sto på plakaten. Den kan samle mennesker som tidligere sto alene, gjøre et problem synlig og gi organisasjoner mer tyngde ved forhandlingsbordet. Partimøtet, fagforeningen og demonstrasjonstoget kan være deler av samme politiske arbeid.

Velle presiserer at han reagerer på plyndring og vold, og at han mener alt engasjement er nyttig. Den presiseringen fortjener å bli tatt på alvor. Likevel bruker han demonstrasjoner utenfor Stortinget som eksempel på lite effektiv påvirkning. Henvisningen til brennende butikker i Paris sier lite om verdien av en fredelig markering på Eidsvolls plass.

Han forteller også at han selv har holdt appeller utenfor Stortinget. Da kjenner han verdien av å møte mennesker som har samlet seg om en sak.

Om demonstrasjonen til støtte for Ukraina mener Velle at gjennomslaget allerede er oppnådd, fordi Stortinget støtter landet. Men solidaritet må vare. En markering kan støtte ukrainere i Norge, holde oppmerksomheten om krigens menneskelige kostnader oppe og minne politikerne om ansvaret for å følge opp vedtakene.

For mennesker som rammes av krig, diskriminering eller tap av rettigheter, kan demonstrasjonen være måten de gjør erfaringene sine synlige for dem som bestemmer.

En stortingsplass gir ansvar for å lytte, også til dem som må rope for å bli hørt.

Read more

I Nordmørsposten 18. oktober 2026 beskrev Per Helge Pedersen innvandring som «en udetonert bombe». Han knyttet offentlige utgifter og press på kommunebudsjettene til problemer med integrering. Kommentaren ble illustrert med et leserfoto fra London sommeren 2026, og rettet oppmerksomheten mot innvandreres forhold til det norske fellesskapet.

Når etnisitet og hvordan du kler deg blir framstilt som «udetonerte bomber» for velferdsstaten, må blikket heller rettes mot mennesker som bevisst velter egne forpliktelser over på andre. Den som skjuler skattepliktige verdier eller misbruker en betrodd stilling, bryter med gjensidigheten velferdssamfunnet bygger på.

NRKs Exit har gitt denne holdningen et gjenkjennelig uttrykk. Serien bygger på fortellinger fra finansmiljøet og skildrer menn som bruker penger og forbindelser til egen vinning. De behersker samfunnets koder, samtidig som andre mennesker behandles som redskaper. Dermed blir tilhørighet også et spørsmål om hva mennesker gjør med makten de har fått.

Hvordan en slik posisjon kan misbrukes, var sentralt i dommen mot Stein Lier-Hansen i Oslo tingrett 21. mai 2026. Den tidligere direktøren i Norsk Industri ble dømt til fem års fengsel for grov korrupsjon og grov økonomisk utroskap. Retten fant at han hadde påført organisasjonen urettmessige kostnader på drøyt 10 millioner kroner, og beskrev hvordan høy tillit var blitt utnyttet til å få arbeidsgiveren til å betale private fritidsaktiviteter. Lier-Hansen anket dommen.

Det er jo slike råtne epler Pedersen burde gå etter om målet er å detonere bomber om hvem som er en trussel mot velferdsstaten.

Saken viser hvorfor anerkjennelse og sosial posisjon må følges av etterprøvbarhet. Den som har myndighet til å disponere andres penger, har også mulighet til å forklare pengebruken. Omgivelsenes tillit kan gi forklaringen stor gjennomslagskraft. Da blir uavhengig kontroll avgjørende.

På systemnivå beskriver Økokrim hvordan betrodde fagpersoner kan gjøre økonomisk kriminalitet mulig. I den nasjonale risikovurderingen fra 24. juni 2026 omtales profesjonelle tilretteleggere som en sentral infrastruktur for den kriminelle økonomien. Gjennom transaksjoner og selskapsstrukturer kan de skjule pengenes opprinnelse og binde sammen lovlig virksomhet med kriminelt utbytte.

Dette rammer mennesker langt utenfor selskapene der handlingene skjer. Riksrevisjonen peker på at avgiftsjuks svekker seriøse bedrifters konkurranseevne og skyver en større del av fellesutgiftene over på dem som betaler riktig. Skaden ligger dermed både i pengene som går tapt og i forskjellsbehandlingen av dem som oppfyller pliktene sine.

Et konkret eksempel finnes i Riksrevisjonens undersøkelse av momskontrollen, offentliggjort 11. november 2025. Granskerne undersøkte 25 saker der tilleggsskatt var valgt bort. I 20 av dem mente de at reaksjonen skulle vært ilagt. Staten kan ifølge revisjonen ha gått glipp av opptil 7,2 millioner kroner i tilleggsskatt. Skatteetaten sluttet seg til vurderingen av at tilleggsskatt skulle vært ilagt i disse sakene.

Jeg mener det er her journalistikken bør rette søkelyset. Det er her den udetonerte bomben ligger begravd. Så tar jeg gjerne debatten om innvandring. Men da på et helt annet saklig nivå.

A cyberattack knocked out key IT systems at Femern Link Contractors (FLC), the main contractor building the Fehmarnbelt tunnel, overnight on October 12. The disruption affected construction of the 18-kilometer road and rail link beneath the Baltic Sea.

A week later, reports are shedding more light on the consequences. On October 19, local news outlet FemernBusinessreported that access control systems and parts of the offshore construction operation had also been affected.

Production facility awaited full restart

Project owner Sund & Bælt said on October 16 that several IT systems remained affected. Construction had partially resumed, while the production facility in Rødbyhavn, Denmark, was awaiting a full restart.

Earthworks continued on both the Danish and German sides, alongside some concrete and steel work. The update showed how the impact varied across the project: some activities could proceed while others remained dependent on the recovery of the contractor’s systems.

The tunnel will connect the road and rail networks of Denmark and Germany. Its construction brings together a major production facility, work sites in both countries and offshore operations. Disruption within one contractor’s IT environment therefore had consequences across several parts of the construction process.

Staff reportedly told to keep computers switched off

According to FemernBusiness, employees were instructed to keep computers switched off and avoid using FLC’s email and wireless networks. Some functions were reportedly handled manually.

Those details, including the reported effects on access control and offshore work, come from the outlet’s sources. Sund & Bælt’s public statements confirm broader disruption to IT systems and construction. The precise extent of the effects on those individual operations remains unclear.

National police unit leads investigation

FLC has confirmed the cyberattack and is cooperating with Danish authorities. The investigation is being led by National enhed for Særlig Kriminalitet, Denmark’s national unit for serious crime.

How the attackers gained access, whether data was stolen and whether a ransom was demanded remain open questions. The identity of the attackers and their motive are also unknown.

Early on October 18, Russia’s Kosmos-2612 military satellite came within an estimated few hundred meters of ICEYE-X36. The close approach followed more than two weeks of course changes that brought the Russian spacecraft progressively closer.

Calculations based on publicly available orbital data put the closest distance at approximately 150 to 650 meters. Gaps in the data around the encounter make a more precise figure difficult to establish. A distance of 26 meters, reported by some media outlets, remains unsubstantiated.

The approach began on September 30. Kosmos-2612 gradually adjusted its altitude, direction and speed to bring its orbit into alignment with ICEYE-X36. By the afternoon of October 16, the Russian satellite was following less than three kilometers behind.

For roughly 12 hours, the distance was less than one kilometer. Kosmos-2612 maneuvered away on October 18.

The sequence of course changes shows a deliberate approach. The Russian spacecraft repeatedly adjusted its movements to get closer and keep pace with ICEYE-X36.

The purpose remains unknown. Available orbital data show no measurable effect on ICEYE-X36’s trajectory. An attack, physical contact, electronic interference or damage has not been confirmed.

The encounter has security implications because ICEYE supplies radar imagery to Ukraine’s Defense Ministry. Its satellites use radar to produce images of the ground, including through clouds and in darkness. Those images can help track military activity.

ICEYE is headquartered in Finland, while ICEYE-X36 is registered in the United States. In January, the company confirmed that it supplies large volumes of high-resolution radar imagery to Ukraine. Whether this particular satellite contributes to that service remains publicly unknown.

Russian authorities have offered no public explanation for the maneuver. ICEYE has also issued no public statement about the close approach.

Dette er typisk fordekt rasisme, og et veldig gjenkjennbart narrativ fra ytre høyre: problemene kommer fra de andre, de som ikke er som oss. Når Per Helge Pedersen omtaler innvandring som en udetonert bombe i Nordmørsposten, mener jeg teksten bidrar til å mistenkeliggjøre mennesker på grunn av bakgrunnen deres. Leserne fortjener å få vite hva statistikken faktisk viser om dem det snakkes om.

Og la meg si det rett ut: Jeg savner det samme engasjementet overfor nordmenn som snyter på skatten, utnytter systemet, stikker fra regninga og bare bryr seg om seg selv. Krav om å bidra til fellesskapet må gjelde alle sammen. Når enkeltmennesker bryter lover eller svikter fellesskapet, er det de som står bak handlingene som skal ha ansvaret. Ikke naboen.

Teige Nyheter / Teige News is a reader-supported publication. For å motta nye innlegg og støtte arbeidet mitt kan du vurdere å bli gratis eller betalende abonnent.

Min mor dekket også håret

Når Nordmørsposten illustrerer innvandring som en udetonert bombe med muslimske kvinner med hijab, og noen lengre bak med burka, får debatten plutselig et bestemt ansikt. Det er kvinner som både kler seg annerledes og tror annerledes. Slik jeg leser bildevalget, blir den synlige forskjellen deres koblet rett til forestillingen om en trussel. Vi kan godt diskutere bruk av burka, som er et problem om de ikke velger det selv, men en trussel for samfunnet er det ikke.

Min mor gikk ikke ut døra uten å dekke til håret. Det samme gjaldt mange kvinner i generasjonene før henne. Skautet var en del av hverdagen for norske kvinner, også langt inn på 1900-tallet. Så veldig skremmende er det vel ikke?

For meg blir bildebruken mer rasistisk enn nyttig for å forstå utfordringene ved innvandring. Kvinnene må representere en påstått samfunnstrussel på grunn av klær og religion. Hva vet egentlig avisen om arbeidet deres, utdanningen deres eller hva de bidrar med i fellesskapet?

Innvandrere kommer også fra Sverige og Danmark

Innvandrere fra Sverige, Danmark og Polen er også med i statistikken. Det samme er folk fra en lang rekke andre land, med ulike religioner, ulik utdanning og ulike grunner til å komme hit. Når alle slås sammen til én gruppe, forsvinner forskjellene som kan forklare både utfordringer og resultater.

Statistisk sentralbyrå (SSB) grupperer folk etter eget fødeland, foreldrenes fødeland og besteforeldrenes fødeland. De samlede prosentene vi bruker her, gjelder innvandringsbakgrunn. SSB har også egne tall etter landbakgrunn, mens religion, hudfarge og hijabbruk ligger utenfor denne inndelingen. Samletallene gir dermed veldig lite grunnlag for å peke på kvinnene avisen har valgt som illustrasjon.

Over en halv million i arbeid

Ifølge SSB var over 545 000 innvandrere mellom 20 og 66 år i arbeid i 2025. Sysselsettingsandelen var 67,5 prosent, mot 79,5 prosent i befolkningen utenom innvandrerne. Forskjellen er en grunn til å undersøke hvordan flere kan komme i jobb. Men tallene viser også at et stort flertall av innvandrerne i den aldersgruppen allerede er en del av arbeidslivet.

SSB viser dessuten at 93 000 innvandrere var overkvalifiserte for jobben sin. Blant sysselsatte innvandrere med høyere utdanning jobbet 40 prosent i yrker som krever mindre utdanning. Her finnes det folk som har tatt utdanning og skaffet seg arbeid, mens samfunnet fortsatt har mye å hente på å bruke kompetansen deres bedre.

Blant 19–24-åringer født i Norge med innvandrerforeldre var 48,2 prosent i høyere utdanning i 2025. I den øvrige befolkningen var andelen 39,2 prosent. Disse ungdommene hører også hjemme i fortellingen om integrering: De utdanner seg og gjør seg klare til å fylle viktige oppgaver i samfunnet vårt.

Flyktninger og arbeidsinnvandrere har ulike utgangspunkt

Forskjellene blir tydelige i sosialhjelpsstatistikken også. I 2024 mottok 31 prosent av flyktningene mellom 18 og 66 år sosialhjelp. Blant arbeidsinnvandrere var andelen 2 prosent, omtrent som i den øvrige befolkningen. Å omtale alle som én gruppe skjuler forskjellen mellom å komme for å jobbe og å komme fordi man trenger beskyttelse.

Utgiftene til sosialhjelp er reelle og fortjener grundig journalistikk. Da må avisen finne ut hvem som trenger hjelp, hvor lenge behovet varer, og hvilke tiltak som faktisk fører til jobb og selvforsørgelse. Det at noen mottar en lovlig ytelse, sier svært lite om moralen deres eller viljen til å bidra.

Kriminalitet krever presisjon og individuelt ansvar

Kriminalstatistikken viser overrepresentasjon, og det skal vi ikke legge skjul på. Blant menn mellom 15 og 24 år var den gjennomsnittlige årlige andelen registrert siktede i 2021–2023 5,9 prosent blant innvandrere, 6,4 prosent blant norskfødte med innvandrerforeldre og 3,5 prosent i den øvrige befolkningen. Dette er forskjeller som krever målrettet forebygging og oppfølging. Men prosentene gjelder unge menn på tvers av landbakgrunn, mens avisen bruker muslimske kvinner til å illustrere innvandringens påståtte fare.

Rundt 94 av 100 unge menn i de to gruppene med innvandrerbakgrunn hadde ingen registrert siktelse i et gjennomsnittsår. Statistikken gjelder oppklarte lovbrudd, og en siktelse er noe annet enn en dom. Den sier noe om registrerte handlinger og personer, mens årsakene krever egne undersøkelser. Ansvaret for kriminalitet ligger hos den enkelte gjerningspersonen.

Hvite norske menn sto bak 22. juli og moskéangrepet

Anders Behring Breivik drepte 77 mennesker 22. juli 2011. Han angrep regjeringskvartalet og ungdommene på Arbeidernes ungdomsfylkings (AUF) sommerleir på Utøya. Den 10. august 2019 drepte Philip Manshausstesøsteren sin og angrep deretter Al-Noor-moskeen i Bærum for å drepe muslimer. Begge gjerningsmennene var hvite, norske, høyreekstreme menn.

Kristen tro og identitet var også en del av hvordan de selv beskrev verdensbildet sitt. Manshaus fortalte i retten om den kristne troen sin og hvordan han forsøkte å forene den med nazismen. Breivik beskrev seg som kulturkristen og brukte forestillingen om et kristent Europa i ideologien sin. Senere erklærte han seg som odinist.

Det de gjorde, er deres eget ansvar. Den samme retten til å bli vurdert som enkeltmenneske må gjelde muslimske kvinner med hijab. Klærne deres gir avisen svært lite grunnlag for å gjøre dem til ansiktet på en samfunnstrussel.

Høyreekstremt hat rammer også homofile

Høyreekstreme miljøer retter også hat og voldsoppfordringer mot homofile og andre skeive. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) beskriver hvordan skeive inngår i høyreekstremistenes fiendebilde, og hvordan høyreekstrem propaganda oppfordrer til angrep. Miljøene sprer forestillinger som rettferdiggjør vold mot mennesker på grunn av hvem de er og hvem de elsker. Dette hatet og disse voldsoppfordringene må omtales like tydelig som andre trusler.

Homofile og andre skeive opplever hets, trusler og fysisk vold. Norge opplevde også islamistisk terror mot det skeive miljøet 25. juni 2022, da Zaniar Matapour drepte to mennesker. Ansvaret, enten det gjelder høyreekstremistene eller islamistene, skal plasseres hos dem som sprer hatet, oppfordrer til vold og utfører angrepene.

Litt folkeskikk, er det for mye forlangt?

Pedersen etterlyser krav, men introduksjonsprogrammet har allerede regler om deltakelse og trekk i stønad ved ugyldig fravær. Han bør fortelle leserne om disse reglene og dokumentere hvor han mener de svikter. Det er klart man skal stille spørsmål ved innvandring, men da må man samtidig vise et lite snev av folkeskikk og sette seg inn i sakene før man setter seg ned bak tastaturet. Og vi har ingen statistikk som viser at det er disse kvinnene med hijab som er problemet.

Thanks for reading Teige Nyheter / Teige News! Dette innlegget er offentlig, så del det gjerne.

Del

NPs artikkel: https://www.np.no/meninger/innvandring-en-udetonert-bombe/225050

Elevene krevde lærere og anstendige skoler

Ved yrkesskolen Frédéric-Bartholdi i Saint-Denis, nord for Paris, fortalte eleven Mathias Nicolle om kakerlakker i klasserommene og korridorene, og om rotter. Elevene krevde lærere, vedlikehold og anstendige forhold å lære under. Protestbevegelsen hadde vokst siden 21. september, da elever, foreldre og lærere samlet seg ved Saint-Exupéry videregående skole i Créteil utenfor den franske hovedstaden.

Lørdag 17. oktober deltok 550 000 mennesker i demonstrasjonene, ifølge myndighetene. Arrangørene oppga 800 000. Fagforeninger, studenter, arbeidstakere og pensjonister hadde sluttet seg til mobiliseringen. Samtidig ble butikker plyndret og offentlige bygninger angrepet. Rådhuset i Limoges brant. Søndag kveld oppga innenriksdepartementet2 397 pågripelser og 997 skadede politifolk og gendarmer, hvorav syv alvorlig.

Rettferdig fordeling er en del av totalforsvaret

Dette knytter jeg til totalforsvaret. Det må starte med å fordele rettferdig, passe på at alle er med på det samme laget, slik at ingen ordner sine egne løsninger og lar folk flest i stikken.

Bak mobiliseringen ligger også en økonomisk hverdag som har blitt vanskeligere. Det franske statistikkbyrået Inseeoppga at energiprisene i september var 21,3 prosent høyere enn året før. Dieselprisen hadde steget 44,1 prosent. Fagbevegelsen samlet krav om bedre skoler, høyere lønn og pensjoner og sterkere offentlige tjenester. Samtidig foreslår regjeringen å fryse departementenes bevilgninger i løpende priser i 2027, med forsvar som unntak.

Det er jo ikke skoleelevene som er årsaken til dette kaoset, men politikerne som ikke har bygd gode lokalsamfunn. Da ungdommene hadde fått nok, benyttet pøbelen, kriminelle grupper og kanskje også påvirkere utenfra anledningen til å skape kaos.

Abonner nå

Politiets håndtering må undersøkes

Myndighetenes håndtering er nå selv blitt en del av krisen. Etter at en 15-åring mistet en hånd i Lens 5. oktober, suspenderte innenriksminister Laurent Nuñez bruken av sjokkgranater under elevprotestene. Den 16. oktober åpnet han for at våpnene kunne brukes ved svært alvorlig vold under lørdagens mobilisering. Dagen etter mistet en 17-åring en hånd i Saint-Étienne. Granattypen og hendelsesforløpet er under etterforskning.

President Emmanuel Macron har lovet åpenhet om politiets håndtering og bedt om svar om etterretning og beredskap. Ordføreren i Limoges, Guillaume Guérin, hevder politiet manglet ammunisjon og tilstrekkelige styrker. Dermed må også regjeringens forberedelser og beslutninger undersøkes, sammen med handlingene til dem som angrep mennesker og bygninger.

Vance peker på en svak part

Fra USA kom en annen forklaring. Visepresident J. D. Vance knyttet opptøyene til innvandring og anklaget vestlige liberale politikere for å ha importert problemene. Vladimir Putins utsending Kirill Dmitriev videreformidlet budskapet og koblet uroen til Europas brudd med russisk energi. Slik ble bilder fra en fransk skole- og levekostnadskonflikt tatt i bruk i andre lands politiske fortellinger.

J. D. Vance er en rasist og peker alltid på en svak part han kan skylde på for å få rett i sitt eget narrativ om at de andre alltid er problemet. For å forebygge sosial uro nytter det lite å bygge mer splittelse. Da må vi sørge for gode sosiale ordninger, gode skoler, god eldreomsorg og en fordelingspolitikk som hindrer at noen kan stikke av med de store pengene og lage sine egne lukrative ordninger.

I USA er dette ti ganger verre, så J. D. Vance kan holde kjeft og skape bedre samfunn for alle i sin egen bakgård.

Dette kan også skje i Norden

Kan dette skje i Norden? Ja, selvfølgelig, om politikerne fortsetter å bygge ned velferden og tryggheten og gjøre de rikere rikere. Da vil det på et tidspunkt smelle, og krefter vi ikke liker, vil komme på banen.

I Frankrike har utdanningsdepartementet varslet at over 3 000 lærervikarer skal settes inn raskt, sammen med flere hundre ekstra ansettelser og økte ressurser til korttidsvikariater. En nasjonal elevhøring er åpen frem til 23. oktober. Løftene kan måles i undervisningstimer, lærere på plass og forbedringer i skolehverdagen. Det er der ungdommene vil se hva regjeringens ord er verdt.

Det er bare én løsning på dette: å love bedre politikk i dialog med ungdommene, og så må man holde det man lover.

Totalforsvaret handler om sosial beredskap som igjen gir folket noe å tro på og kjempe for.

Å kutte i alle budsjetter for å kjøpe mer våpen er kanskje nødvendig slik situasjonen er i Europa nå, men da må man kutte hos de som har de store pengene, ikke i velferdsstaten og folk som lever på minimum.

Del

I 1991 kom Abdirashid Ali Warsame til Norge som flyktning fra borgerkrigen i Somalia. Han ble først sendt til et flyktningmottak i Nord-Norge, før han fikk muligheten til å flytte til Oslo og studere. Noen år senere kom også kona til Norge. Mens andre familiemedlemmer fant nye hjem i Sverige og USA, slo paret rot i den norske hovedstaden, der sønnen Fawzi ble født i 1998.

Familien bodde i en kommunal boligblokk på Sagene, der Fawzi vokste opp sammen med foreldrene og en lillesøster. Moren arbeider som barnehageassistent, og begge foreldrene har engasjert seg i det norsk-somaliske miljøet. Familien hadde ingen etablert partipolitisk bakgrunn, men samfunnsengasjementet hjemme skulle få betydning for sønnens framtid.

Fra flyktningmottak til doktorgrad

Faren fortsatte utdanningen ved Universitetet i Oslo. Etter bachelorgrad og mastergrad forsvarte han 6. mars 2013 doktorgraden ved Det medisinske fakultet. Forskningen handlet om molekylær patologi og utviklingen av lymfekreft, et fagområde med betydning for forståelsen av alvorlige sykdommer.

Da faren disputerte, var Fawzi 14 år gammel. Han har senere fortalt at farens innsats inspirerte ham til å ta skolearbeidet alvorlig. På Bjølsen skole gikk han sammen med barn fra forskjellige sosiale og kulturelle miljøer. Sagene var en bydel der mennesker med svært ulike økonomiske forutsetninger levde tett på hverandre, og forskjellene ble etter hvert en viktig del av hans politiske forståelse.

Gutten som lot seg inspirere av Obama

Da Barack Obama ble valgt til USAs president i 2008, satt Fawzi foran fjernsynet hjemme på Sagene. Han har fortalt hvordan valget gjorde inntrykk på ham. Den første svarte amerikanske presidenten ble et forbilde for gutten som selv vokste opp med tilhørighet til to kulturer.

Som tenåring meldte han seg inn i Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF). Allerede i 2013 ble han leder av lokallaget på Sagene, og to år senere deltok han i skoledebatt på Hersleb skole. Arbeiderpartiet fikk 73,9 prosent av stemmene, og den unge debattanten ble omtalt som skolevalgets konge.

Engasjementet omfattet tidlig både norske og internasjonale spørsmål. Som 15-åring skrev han om seksualisert vold i krig og kvinners rettigheter. Senere engasjerte han seg i økonomiske forskjeller mellom øst og vest i Oslo, rettssikkerhet for innvandrere og mulighetene for at flere unge med minoritetsbakgrunn skulle delta i politikken.

Juristen som vil gi unge framtidshåpet tilbake

Ved Universitetet i Oslo fulgte Warsame i farens akademiske fotspor, men valgte rettsvitenskap. Han fullførte den femårige utdanningen i 2024 og begynte som advokatfullmektig hos det internasjonale rådgivningsselskapet EY, der han har arbeidet med skatte- og merverdiavgiftsspørsmål for næringslivet.

Samtidig fortsatte den politiske karrieren. Han fikk folkevalgte verv på Sagene, representerte Arbeiderpartiet i Oslo bystyre og ble vararepresentant til Stortinget. I AUF ble han valgt inn i sentralstyret, fikk ansvar for internasjonal politikk og representerte norske ungdomsorganisasjoner som ungdomsdelegat til FNs generalforsamling.

Internasjonal solidaritet har vært en gjennomgående del av engasjementet. Warsame har særlig løftet fram Palestina, Ukraina, bistand og folkerett. Hjemme i Norge har han rettet oppmerksomheten mot boligmarkedet, levekostnader og unge som står utenfor arbeidslivet. Han mener at stadig flere unge frykter å få dårligere økonomiske muligheter enn foreldregenerasjonen.

For Warsame henger disse spørsmålene sammen med hans egen familiehistorie. Han har selv beskrevet foreldrenes møte med Norge som en fortelling om muligheter gjennom utdanning, arbeid og velferdsstaten. Nå ønsker han å bruke den erfaringen til å påvirke Arbeiderpartiets politikk for en ny generasjon.

Fra Sagene til toppen av AUF

Veien til ledervervet fikk også et lite innslag fra Nordmøre. Det var nemlig Jakob Vorren fra Sunndal, nå statssekretær i Samferdselsdepartementet, som ledet valgkomiteen som innstilte Warsame til ny AUF-leder. Innstillingen var enstemmig, og søndag 18. oktober ble 28-åringen valgt til å etterfølge Gaute Børstad Skjervø.

Dermed overtar han ledelsen av Norges største partipolitiske ungdomsorganisasjon, med over 10 000 medlemmer og lokallag over hele landet. Han tar permisjon fra EY for å arbeide med politikk på heltid, etter å ha kombinert jusstudier, arbeidsliv og politiske verv gjennom store deler av sitt voksne liv.

Warsame har fortalt at han på lengre sikt ønsker å fortsette karrieren som advokat. Foreløpig blir det imidlertid ungdomspolitikken som fyller arbeidsdagene. Gutten som vokste opp i den kommunale blokka på Sagene, skal nå lede organisasjonen som han meldte seg inn i som tenåring, og forsøke å gjøre det han selv mener den norske velferdsstaten gjorde mulig for familien hans: åpne dørene til utdanning, arbeid og et tryggere liv.

Jeg har sendt han noen spørsmål på e-post. De kommer jeg tilbake til. Han må få til bake pusten etter landsmøtet.

ket.

Norsk nukleær dekommisjonering (NND) og svenske Studsvik undertegnet fredag 16. oktober en rammeavtale i Halden om håndtering av Norges brukte atombrensel. Det svenske selskapet skal transportere brenselet til anlegget sitt utenfor Nyköping, behandle det og lagre det midlertidig. Deretter skal materialet tilbake til Norge for sluttlagring.

Norske forskningsreaktorer har etterlatt rundt 16,5 tonn brukt atombrensel etter seks tiår med drift. Deler av materialet trenger behandling før det kan lagres trygt over lang tid. Hos Studsvik skal brenselet undersøkes og ved behov bearbeides, blant annet ved å omdanne metallisk uran til en form som egner seg bedre for videre lagring.

Prislappen avhenger av bestillingene

Studsvik anslår den samlede kontraktsverdien til tre–fire milliarder svenske kroner frem til 2055. Beløpet omfatter forventede oppdrag med transport, behandling og mellomlagring. Den endelige kostnaden vil avhenge av hvilke tjenester NND bestiller, prosjektets fremdrift og tillatelsene myndighetene gir.

NND oppgir en anslått kontraktsfestet minimumsforpliktelse på 875,5 millioner svenske kroner, forutsatt at alt brenselet er transportert til Sverige innen 2035. Etaten, som har ansvaret for å bygge ned norske atomanlegg og håndtere avfallet, skal bestille arbeid trinnvis etter vurderinger av behov, kostnader og myndighetskrav.

Seks måneders forstudie før transportplanen blir klar

Første skritt er en forstudie som Studsvik skal gjennomføre innen seks måneder. Den skal avklare gjennomføringen og gi grunnlag for fremdriftsplanen. Tidspunktet for første transport blir avklart etter studien, og uttransporten krever nødvendige tillatelser fra både norske og svenske myndigheter.

NND-direktør Pål Mikkelsen vurderer den svenske løsningen som den raskeste og mest kostnadseffektive måten å redusere risikoen ved anleggene på. Hans begrunnelse er at Studsvik allerede har kompetansen og kapasiteten, mens oppbygging av tilsvarende virksomhet i Norge ville krevd mer tid og penger.

Norge må kunne ta brenselet tilbake

Samarbeidet bygger videre på en avtale fra 2021 om behandling av metallisk uran fra den tidligere Jeep I-reaktoren på Kjeller. For dette brenselet har regjeringen i budsjettforslaget for 2027 bedt Stortinget godkjenne en statlig garanti for retur til Norge senest 1. januar 2055.

Brenselet på Kjeller ligger i Stavbrønnen, et lager regjeringen beskriver som i dårlig stand. Norge må etablere kapasitet til å motta materialet etter behandlingen i Sverige. Før første forsendelse kan forlate landet, må det også finnes en løsning for å ta brensel tilbake dersom en transport blir avbrutt før ankomst.

Et demokrati trenger at mennesker våger å stille til valg, og at velgerne kan vurdere hvem som forsøker å påvirke dem. Begge deler kommer under press når folkevalgte og familiene deres møter hets, samtidig som politiske budskap spres med skjulte avsendere og kjøpt troverdighet. Rundt Norges statsminister Jonas Gahr Støre blir denne sårbarheten synlig: Han møter angrepene med navn og ansikt, mens deler av påvirkningen foregår bak anonyme profiler.

Når Støre deler bilder fra bærplukking, følger sinnet med inn i skogen. Også et hverdagsinnlegg blir en arena for aggressive kommentarer. En kartlegging offentliggjort 13. oktober registrerer 7.421 språklige angrep i Facebook-kommentarfeltene hans i undersøkelsesperioden. Bak dette tallet ligger en utvikling som rammer langt flere enn statsministeren.

Når deltakelsen får en personlig pris

Analyse & Tall gjennomgikk på oppdrag fra Tankesmien Agenda over 3,5 millioner kommentarer under rundt 36.000 Facebook-innlegg fra 76 politikere. Mellom undersøkelsesperiodene rundt valgene i 2021 og 2025 steg antallet registrerte språklige angrep fra 27.955 til 41.525. Andelen økte fra 1,5 til 2,4 prosent av kommentarene.

Støre hadde flest angrep i absolutte tall, tett fulgt av Sylvi Listhaug, med 7.390. Kategorien omfatter nedsettende, krenkende, sjikanerende og truende språk, rettet mot politikeren, partiet eller andre i kommentarfeltet. Hos Arbeiderpartiet steg angrepsandelen særlig kraftig, samtidig som partiet gikk fra opposisjon til regjeringsmakt.

For Mani Hussaini, som hadde høyest andel angrep, har belastningen nådd familien. Han har fortalt at hets, rasisme og trusler flere ganger har fått ham til å vurdere å forlate politikken. Dermed handler kommentarfeltene også om hvem som orker å bli værende i det offentlige ordskiftet. Den personlige kostnaden kan påvirke hvilke stemmer velgerne får høre.

Sju profiler spilte et kor av velgere

Samtidig kan digitale kommentarfelt gi et misvisende bilde av hvor mange som står bak et budskap. Under valgkampen i 2025 fant Forsvarets forskningsinstitutt, FFI, sju norskspråklige TikTok-profiler som arbeidet koordinert. Rundt 2.500 kommentarer dukket opp under 128 videoer. På det raskeste kom én kommentar i sekundet. Under én TV 2-video sto nettverket for 279 av 1.982 kommentarer.

Profilene spilte begeistrede tilhengere av Arbeiderpartiet, SV og Rødt. De hevdet sarkastisk at Norge trengte mer innvandring, fremmed kultur og sharialov. FFI vurderte budskapene som forsøk på å framstille partiene som ekstreme i innvandrings- og islamspørsmål. Den tilsynelatende støtten bar angrepet.

Rundt kommentarene bygget kontoene en hverdagslig fasade gjennom tusenvis av republiserte videoer fra medier, politikere og influensere. Følgermønstrene tydet på kjøpte følgere; bare rundt 2,8 prosent av følgerprofilene var registrert i Norge. Forskerne påviste koordineringen, mens operatørens identitet forble uavklart. Også en norsk aktør var en mulig forklaring.

Pengene kjøpte plass i strømmen

I en annen del av valgkampen hadde påvirkningen en konkret prislapp. Virale Videoer brukte ifølge kartleggingene nær 400.000 kroner på å fremme innhold på Metas plattformer. Videoene var hovedsakelig fordelaktige for Høyre og Fremskrittspartiet, og negative til Arbeiderpartiet og Støre. Ett «Juge-Jonas»-klipp passerte 550.000 visninger.

Da Dagens Næringsliv forsøkte å identifisere betaleren, endte sporet ved aliaset Occultus Spiritus, en ProtonMail-adresse og et telefonnummer til en person som var ukjent med kampanjen. Pengene hadde gitt budskapet omfattende synlighet. Offentlighetens mulighet til å undersøke interessene bak stoppet ved et dekknavn.

Også i partifinansieringen fantes store forskjeller i innsyn. Fremskrittspartiet mottok ti millioner kroner fra Aksjon for Borgerlig Valgseier, som opplyste at giverne bak ønsket anonymitet. Bidraget kom før lovendringen som skjerpet innsynet i bakenforliggende givere. LO vedtok på sin side åpent 20 millioner kroner til Arbeiderpartiet, med offentliggjorte beløp og mottakere.

Partigavene, Virale Videoer og TikTok-nettverket utgjør separate spor i dokumentasjonen. Forbindelsen mellom kjente givere og de anonyme kontoene står som et åpent spørsmål. Materialet viser likevel hvor forskjellig velgernes mulighet er til å granske politisk påvirkning: Noen bidrag kan følges til en offentlig beslutning, andre forsvinner bak et mellomledd eller alias.

Fra skjult avsender til ungt publikum

Hos unge velgere møter disse budskapene en mediehverdag der politikken ofte kommer av seg selv. I Medietilsynetsundersøkelse blant 520 unge mellom 17 og 21 år svarte 75 prosent at sosiale medier vanligvis var stedet de fikk nyheter og samfunnsinformasjon. Nesten halvparten fikk politiker- eller partiinnhold i strømmen uten å følge avsenderen.

En mindre bruksstudie blant ungdom mellom 13 og 16 år viste at de fleste TikTok-brukerne i utvalget så 200–400 videoer på aktive dager. Mellom venner, humor og underholdning kommer politiske klipp med et ferdig budskap. Medietilsynet beskriver hvordan enkelte unge bruker synlighet og følgertall som tegn på troverdighet. Kjøpte følgere og koordinerte kommentarer kan dermed gi en profil autoritet som bygger på et konstruert publikum.

Når ungdommen åpner kommentarfeltet, kan den samme påstanden allerede stå der mange ganger, omgitt av tilsynelatende enighet. Slik kan noen få operatører påvirke inntrykket av hva andre mener, før den unge velgeren selv tar ordet. Da flyttes makt til dem som kontrollerer synligheten: De kan forme rammene for samtalen, mens velgeren fortsatt forsøker å finne ut hvem som snakker.

Mahmoud Farahmand, stortingsrepresentant for Høyre og fast spaltist i Nettavisen, mener regjeringen svikter i arbeidet med å bygge norsk forsvarsvilje. Som grunnlag bruker han en fersk InFact-måling der rundt fire av ti nordmenn svarer at de er villige til å gå til væpnet kamp dersom Norge blir invadert. Problemet oppstår når dette ene spørsmålet brukes som mål på hele befolkningens vilje til å forsvare landet.

Ett spørsmål gir ett svar

InFact spør om nordmenn personlig er villige til å gå til væpnet kamp. Det betyr i praksis å gripe til våpen, møte en fiende og akseptere risikoen for å drepe eller selv bli drept. Et slikt spørsmål måler en svært konkret og krevende form for forsvarsvilje.

Farahmand trekker resultatet videre og skriver at tallene sier noe om hvor forberedt folket føler seg på å delta i krig og hvor sterkt båndet er mellom innbyggerne og landet de skal forsvare. Da blir spranget mellom spørsmålet og konklusjonen stort. InFact har målt viljen til væpnet kamp, mens norsk totalforsvar omfatter langt mer enn soldater med våpen.

Sju av ti vil bidra

En landsrepresentativ undersøkelse gjennomført av Opinion for Folk og Forsvar i 2026 gir et langt bredere bilde. Der svarte 70 prosent at de selv ville være villige til å delta i forsvaret av Norge, sivilt eller militært, og utføre oppgaver de er i stand til dersom landet blir angrepet. Hele 85 prosent svarte at Norge bør forsvare seg militært ved et angrep.

Forskjellen mellom målingene forteller mye om betydningen av spørsmålsformuleringen. Fire av ti sier de er villige til å gå direkte inn i væpnet kamp, mens sju av ti sier de vil bidra til selve forsvaret av landet. Begge tallene kan være riktige samtidig, fordi de måler forskjellige deler av forsvarsviljen.

Seks av ti aksepterer personlig risiko

En Kantar Media-undersøkelse publisert av Forsvarets forum tidligere i år stilte spørsmålet enda skarpere. Respondentene fikk spørsmål om de, med fare for eget liv, var beredt til å delta i totalforsvaret sivilt eller militært. 59 prosent svarte ja, enten absolutt eller sannsynligvis.

Dette er et særlig viktig tall når Farahmand bruker 40 prosent til å advare om norsk forsvarsvilje. Nesten seks av ti sier altså at de er villige til å bidra selv når spørsmålet uttrykkelig slår fast at innsatsen kan sette deres eget liv i fare. Bildet av et folk med svak tilknytning til landets forsvar blir dermed vanskelig å hente ut av det samlede tallmaterialet.

Norge forsvares av langt flere enn soldatene

Et moderne samfunn forsvares også gjennom sykehus, ambulansetjeneste, politi, kraftforsyning, telekommunikasjon, transport, matforsyning, kommuner, industri og frivillige organisasjoner. Totalforsvaret bygger nettopp på at militære og sivile ressurser arbeider sammen når landet rammes av krise eller krig. En elektriker som holder strømnettet i drift, en sykepleier som behandler sårede og en sjåfør som transporterer forsyninger kan være like avgjørende som soldaten ved fronten.

Farahmand bruker også Ukraina som eksempel på hva forsvarsvilje betyr i praksis. Ukrainas erfaring viser samtidig nettopp bredden i et samfunn som mobiliseres til forsvar: soldater kjemper ved fronten, mens sivile holder sykehus, jernbane, energi, kommunikasjon, industri og lokalsamfunn i gang. Forsvarsvilje handler derfor om langt mer enn svaret på spørsmålet om personlig væpnet kamp.

Målingen sier lite om Støre

Farahmands politiske konklusjon kommer allerede i overskriften: «Regjeringen svikter.» InFact-målingen inneholder samtidig spørsmål om befolkningens egen vilje til væpnet kamp, mens årsakene til svarene, vurderingen av regjeringens arbeid og effekten av norsk beredskapspolitikk ligger utenfor selve målingen. Koblingen mellom 40 prosent og regjeringen til Jonas Gahr Støre er dermed Farahmands politiske argumentasjon.

Tallene gir grunn til en viktig diskusjon om hvordan Norge bygger kunnskap, beredskap og forsvarsvilje i befolkningen. Det samlede bildet fra målingene i 2026 viser samtidig et Norge der et stort flertall støtter militært forsvar av landet, sju av ti vil bidra selv, og nær seks av ti er villige til å gjøre det med fare for eget liv.

Det er også norsk forsvarsvilje.

Her er Nettavisens artikkel: https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/svak-forsvarsvilje-i-norge-her-svikter-regjeringen/o/80-95-157794

På et valgmøte i Rørvik 7. september 1987 leste Carl I. Hagen, daværende leder av Fremskrittspartiet (FrP), opp et brev som skulle være skrevet av en muslimsk innvandrer. Brevet beskrev hvordan muslimer en dag ville overta Norge. Det var fabrikkert. Hagen beklaget overfor mannen som falskt var oppført som avsender, og inngikk senere forlik med ham.

Nå, 39 år senere, gir Nettavisens politiske redaktør, Skjalg Fjellheim, Hagen en historisk oppreisning. Under overskriften «Han hadde rett i alt», publisert 5. oktober, kobler Fjellheim innvandring til radikalisering, svekket demokrati og problemer for velferden. Hendelser i flere europeiske land brukes som varsler om hva Norge kan vente seg de neste 25 årene.

For norske lesere handler dette om hvem som bygger landet, hvem som belaster fellesskapet, og hvilken politikk som virker. På disse områdene finnes det tall som gir en vesentlig annen historie enn den Fjellheim forteller.

Flertallet arbeider

545 068 innvandrere mellom 20 og 66 år var i arbeid i november 2025, viser Statistisk sentralbyrå (SSB). Sysselsettingen var 67,5 prosent, mot 79,5 prosent i befolkningen utenom innvandrerne. Blant innvandrere fra Asia arbeidet 64,3 prosent, og blant dem fra Afrika 62,3 prosent. Gapet til resten av befolkningen er betydelig, samtidig som flertallet i begge gruppene deltar i arbeidslivet.

Innvandrerne sto dessuten for hele nettoøkningen i antall sysselsatte mellom 20 og 66 år fra 2024 til 2025. Antallet sysselsatte innvandrere økte med omtrent 10 700, mens antallet i befolkningen utenom innvandrerne falt med omtrent 6 900. Når Fjellheim framhever avhengighet av offentlige ytelser, utelater han menneskene som faktisk sørget for denne veksten i norsk arbeidsliv.

Også blant innvandrernes barn går utviklingen framover. I SSBs undersøkelse av norskfødte med foreldre fra Asia, Afrika, Latin-Amerika og deler av Europa var 79 prosent av de 25–39-årige i arbeid i 2024, mot 85 prosent blant jevnaldrende uten innvandrerbakgrunn. Siden 2015 hadde sysselsettingen økt med seks prosentpoeng i den første gruppen, mot 2,4 prosentpoeng i den andre. Avstanden ble mindre.

Færre flytter til Norge

Fjellheim beskriver politikere som lover innstramming mens virkeligheten går motsatt vei. Nettoinnvandringen – antallet som flytter til Norge, fratrukket dem som flytter ut – falt fra 52 578 i 2023 til 34 109 i 2024 og 22 324 i 2025. Nedgangen siste år var omtrent 35 prosent. Tallene dokumenterer en kraftig nedgang gjennom de to siste hele årene.

Framskrivingene viser dessuten at antallet bosatte innvandrere kan vokse samtidig som den årlige nettoinnvandringen avtar. SSBs hovedalternativ beregner en nettoinnvandring på rundt 17 100 i 2050, mens innvandrerandelen øker. Å telle framtidige bosatte og å telle årlige ankomster gir dermed svar på forskjellige spørsmål.

Sammenligningen med Danmark påvirkes av en konkret forskjell i beregningene. Den danske modellen forutsetter at 50 900 ukrainere med midlertidig opphold utvandrer i 2027. SSB bruker historiske utvandringssannsynligheter. Det danske folketallet faller derfor som følge av en forutsetning om framtidig utreise. Denne forskjellen inngår i tallgrunnlaget Fjellheim bruker til å diskutere landenes politikk.

Kriminaliteten må beskrives med riktig omfang

Kriminalstatistikken viser reell overrepresentasjon. Blant menn mellom 15 og 24 år ble i gjennomsnitt 5,9 prosent av innvandrerne og 6,4 prosent av de norskfødte med innvandrerforeldre registrert som siktet årlig i 2021–2023. Andelen blant unge menn uten innvandrerbakgrunn var 3,5 prosent. Forskjellene er alvorlige. Tallene viser samtidig at registrerte siktelser årlig gjaldt under sju prosent i hver av gruppene med innvandrerbakgrunn.

For den alvorligste volden registrerte Kripos 19 drapsofre i Norge i 2025, mot 36 i 2024 og 37 i 2023. Kripos beskriver drapstallene gjennom det siste tiåret som relativt stabile, med høyere tall i 2023 og 2024. Den utviklingen tilhører også virkeligheten norske lesere skal forstå når Nettavisen beskriver framtiden deres.

Polarisering som våpen

Fjellheim setter grupper opp mot hverandre og gir leserne et ensidig bilde av innvandringen. Slik framstår Nettavisensom et medlemsblad for FrP og et talerør for Norges MAGA-base. Avisen skylder leserne hele bildet. Når den politiske redaktørens stemme brukes til å forsterke frykt og motsetninger, fungerer teksten som en politisk løpeseddel for de mørkeste kreftene på ytre høyre.

Ifølge NRK mottok Statkrafts konsernsjef Birgitte Ringstad Vartdal samlet lønn og godtgjørelse på 9 122 000 kroner i 2025. Posten Brings konsernsjef Petter-Børre Furberg mottok 7 086 000 kroner. Da lederlønningene ble diskutert i Debatten tirsdag kveld, viste selskapene til reiser, manglende anledning og ønsket om å svare skriftlig.

Richard Storevik, tillitsvalgt i Fellesforbundet, stilte i studio. Han sa at arbeidstakerne stadig møter krav om moderasjon, og etterlyste en forklaring på hvorfor topplederne får summer vanlige lønnsmottakere knapt kan forestille seg. Storevik understreket samtidig at han forstår at ledere skal ha godt betalt.

Jeg mener Storevik stiller det sentrale spørsmålet. Moderasjon må ha betydning også for dem som sitter øverst. Når selskapene tilhører fellesskapet, bør styrene kunne forklare hvorfor nettopp disse millionbeløpene er nødvendige, og møte arbeidstakerne i en offentlig diskusjon om forskjellene.

Styrene viser til konkurransen om ledere

Styret i Vy begrunnet konsernsjefens godtgjørelse med konkurransen om erfarne toppledere. Styreleder Ingvald Løyning skrev til NRK at lønnsnivået er nødvendig for å rekruttere og beholde gode ledere. Statkraft viste på sin side til sammenligninger med store selskaper og andre virksomheter i kraftbransjen.

Min innvending er at slike sammenligninger gjør lønnsnivået i andre selskaper til begrunnelse for millionlønningene staten selv godtar. Jeg mener styrene må vise hva vurderingene bygger på: Hvilke kvalifikasjoner krever disse beløpene, og hvilke rekrutteringsmuligheter har de undersøkt ved lavere godtgjørelse? Ordet moderasjon får verdi først når det påvirker utbetalingen.

Iver Bragelien, førsteamanuensis ved Norges Handelshøyskole, sa i Debatten at ledere har tilpasset seg inntekten sin og trenger å fortsette med omtrent samme lønnsnivå. Han brukte dette som argument for de høye lederlønningene.

Jeg mener den betraktningen må gjelde gjennom hele virksomheten. Postbud, togførere og renholdere har også innrettet livene sine etter lønna. Deres behov for økonomisk trygghet fortjener samme tyngde som topplederens forventninger til fortsatt millioninntekt.

Regjeringen viser til styrene

Ragnhild Syrstad, statssekretær fra Arbeiderpartiet i Næringsdepartementet, sa at regjeringen har erkjent problemet og tatt grep for å bremse utviklingen. Hun mente tiltakene har gitt resultater, og viste flere ganger til at styrene fastsetter lønningene. Partifellen Trond Giske, tidligere næringsminister, argumenterte for å bytte ut styremedlemmer når styrene følger en annen kurs enn eieren ønsker.

Jeg mener Giske peker på noe viktig. Styrene tar lønnsbeslutningene, mens staten stiller eierkrav og velger hvem som skal forvalte dem. Arbeiderpartiet må bruke denne makten dersom partiets mål om mindre forskjeller skal få betydning i selskapene fellesskapet eier. Mitt standpunkt er at regjeringen bør kreve lavere samlet godtgjørelse og følge opp styrene som skal gjennomføre det.

Forskjellene har økt over tid

Inntektsforskjellene setter lederlønningene inn i en større sammenheng. Nasjonalbudsjettet 2027 viser at grensen for å tilhøre tidelen med høyest inntekt gikk ved 830 000 kroner i 2024, mens tidelen med lavest inntekt hadde under 297 000 kroner. Tallene gjelder inntekt etter skatt, justert for husholdningenes størrelse og sammensetning. Fra 2004 til 2024 vokste inntekten ved den øvre grensen med gjennomsnittlig 1,9 prosent årlig, mot 1,5 prosent ved den nedre, etter at prisstigningen er trukket fra. Det viser sterkere vekst i kjøpekraften høyere i inntektsfordelingen.

Formuesforskjellene har også vokst. Ifølge Nasjonalbudsjettet 2027 økte den samlede nettoformuen til den rikeste prosenten av husholdningene med 142 prosent fra 2012 til 2024, mot 88 prosent for resten, målt i løpende kroner. Statistisk sentralbyrå viser at denne rikeste prosenten hadde rundt 85 millioner kroner i gjennomsnittlig nettoformue i 2024 og eide 21,7 prosent av husholdningenes samlede nettoformue. Halvparten av husholdningene, de med minst formue, satt til sammen med 3,5 prosent. Jeg mener disse tallene skjerper regjeringens ansvar for forskjellene den selv kan påvirke. Arbeiderpartiets løfte om mindre forskjeller må også få følger for millionlønningene i selskapene staten eier.

Sylvi Listhaugs Fremskrittsparti får støtte fra mer enn hver tredje velger i målingen Respons Analyse har gjennomført for Aftenposten og VG, publisert 13. oktober. Oppslutningen har økt med 3,5 prosentpoeng siden september. Høyre får 14,4 prosent, under halvparten av FrPs resultat.

Blant dem som stemte Høyre ved forrige stortingsvalg, ville 28,9 prosent nå valgt FrP. Målingens mandatberegning gir de to partiene flertall med 87 representanter, fordelt på 64 fra FrP og 23 fra Høyre. Listhaug ville dermed hatt en langt sterkere hånd i forhandlinger om en borgerlig regjering.

Misnøye gir gode vekstvilkår for et parti som lover billigere mat, drivstoff og strøm. For familier som må snu på kronene, er budskapet lett å forstå. I svarene til Aftenposten framhever Listhaug mindre sløsing og at folk skal beholde mer av pengene sine. Kostnadene ved partiets prioriteringer kommer tydeligere fram på budsjettets tabellsider.

Fem år med svak kjøpekraft

Regjeringserfaringen med Høyre gir et konkret holdepunkt for å vurdere løftene. Ifølge Statistisk sentralbyrå økte medianinntekten etter skatt for par med små barn med bare 0,7 prosent fra 2014 til 2019, justert for prisstigning. Enslige forsørgere fikk en nedgang på 1,1 prosent gjennom de samme fem årene.

Samtidig steg barnehagens makspris fra 2 330 kroner måneden i 2013 til 3 135 kroner fra januar 2020. For familier som betalte makspris, utgjorde økningen 805 kroner per måned, eller 8 855 kroner ved elleve betalingsmåneder, i løpende kroner. Barnehageregningen tok dermed en større del av familiens penger.

Den lave momssatsen, som blant annet omfattet kollektivtransport og kino, ble økt fra 8 til 12 prosent gjennom regjeringsperioden. I budsjettet for 2020 støttet FrP dessuten innstrammingen i barnebrillestøtten som skulle spare staten 122 millioner kroner. Et barns behov for briller ble en post staten skulle bruke mindre penger på.

Ti kutt i partiets eget budsjett

FrPs alternative statsbudsjett for 2025 viser hvilke prioriteringer partiet gikk inn for før stortingsvalget. På kulturområdet foreslo partiet disse reduksjonene:

1. Musikerordningen i Nord-Norge: 26 390 000 kroner.

2. Nobels Fredssenter: 19 000 000 kroner.

3. Filmfondet: 120 000 000 kroner.

4. Litteraturhus, kompanier og kunstscener: 169 000 000 kroner.

5. Institusjoner for musikk og scenekunst: 500 000 000 kroner.

6. Nasjonale kulturbygg: 124 000 000 kroner.

7. Norsk kulturfond: 500 000 000 kroner.

8. Stipender til kunstnere: 180 000 000 kroner.

9. Fond for lyd og bilde: 10 000 000 kroner.

10. Kunst i offentlige rom: 8 000 000 kroner.

Dette er penger som inngår i finansieringen av kulturlivet. Redusert støtte må møtes med andre inntekter eller lavere utgifter. For publikum kan regningen komme som dyrere billetter eller færre forestillinger. En skattelettelse blir mindre verdt dersom familien samtidig må betale mer for tilbudene den bruker.

Med en oppslutning på 33,9 prosent nærmer Listhaug seg en posisjon der hun kan sette sitt preg på et nytt regjeringssamarbeid. Da fortjener velgerne konkrete svar om hvilke kutt hun vil ta med til forhandlingsbordet. Løftet om bedre råd må også tåle møtet med familiens utgifter.